« Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» – Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? – Dette var det siste Jesus sa da han utåndet på korset, ifølge Markus. De romerske soldatene som holdt vakt ved korset, måtte seiersbevisste oppfatte ropet som erkjennelsen av det totale nederlaget for Jesus og disiplene.
Når vi ser på Jesu virke, Paulus’ misjonsvirksomhet og livet i den første menighet, kan mange kristne kjenne på mismotet når de i dag se på hva som skjer i kristne sammenhenger.
Å lese evangeliene og brevene i Det Nye Testamentet kan gi en inspirasjon til å vende om til et nytt liv slik det beskrives der. Men den kristendom man opplever som ung og idealistisk knekkes ofte når livets realiteter og motgang melder seg. Noen sammenligner dette med lignelsen om såmannen der kornet faller på steingrunn. De mange bekymringer livet byr på fører til at drivkraften og ånden i det kristne budskapet forsvinner. Og vil man ta kristendommen på alvor og prøve å praktisere de tidlige kristnes idealer, møter man fort veggen. Beretningene forteller om helbredelser og store undergjerninger. Gud manifesterer seg på spektakulære måter som vi gjerne vil gjenoppleve også i dag. Vi er imponert over hva folk måtte ha opplevd av Jesus, disiplene og Paulus når vi leser om dem. Dersom man som kristen kunne oppleve slike ekstraordinære hendelser, kan det bidra til at man opplever at Gud virkelige er til stede. Men som hengiven kristen ser man ikke det samme i dag. Helbredelse og utdrivelse av onde ånder har ingen god klang i samfunnsdebatten. Prøver man å nå inn i de mer spektakulære sidene av Evangeliet blir man fort klassifisert som fundamentalist og ekstremist.
Ikke alle døde kan vekkes opp fra de døde som Lasarus. Heller ikke kan alle onde ånder alltid drives ut av besatte mennesker slik som vi hører om det i Bibelen. Heller ikke alle som blir bedt for i Jesu navn, blir friske.
Har Gud forlatt oss?
De som har søkt tilflukt til kristendommen kan i fortvilelse stille det samme spørsmålet: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» «Jeg ser deg ikke, hvor er du? Hvor er dine undergjerninger, hvor er din allmakt?» Det hadde jo vært enklere for kristentroen om Gud hadde vist oss mer av disse undergjerningene også i dag.
Ikke nok med at mange sider ved kristenlivet i den første menigheten ikke lar seg etterleve. I kristne sammenhenger har det også skjedd mange ting som ikke burde ha skjedd av maktmisbruk, misgjerninger og overgrep.
Da Jesus vandret på jorda og virket i de tre siste årene av sitt liv, skapte han undring og håp for alle de utstøtte i Israel. Han var ikke den religiøse lederen som kom med masse forbud og påbud for å bli godtatt av han. Tvert imot, han var ikke så nøye med å holde dem i det hele tatt. Det vi ser, er heller en rekke unntaksforklaringer på at man ikke skulle følge alle reglene som fariseerne hadde funnet på. De strenge sabbatsreglene for eksempel, om hva man kunne gjøre og ikke gjøre på sabbaten, fikk gjennomgå (plukke aks, helbrede på sabbaten). Han var heller ikke så nøye med å dømme folk som ikke holdt dem (‘Heller ikke jeg fordømmer deg’). I stedet gav han trøst og håp for alle som hadde feilet. Han helbredet, drev ut onde ånder og vekket folk opp fra de døde og oppmuntret disiplene i å gjøre det samme. Men undergjerningene viste Guds makt der og da og var ikke alltid ment å bli gjentatt.
Hva har gått galt? Har Gud forlatt hele sitt budskap og sin menighet, slik som Jesus opplevde det på korset? Kan hele den kristne menighet rope ut ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Biskopene i Den norske kirke samles i spektakulære klesdrakter. Prester er mer opptatt av liturgi i høymessen enn i menighetsutvikling. For ikke å snakke om hva som skjedde med den katolske kirke som hevder seg å være etterfølger av Peter. Paver satte i gang korstog og utøvde en verdslig makt. De levde i en grell kontrast til Jesu kår der han ble født i en stall av ei tenåringsjente. Forleden år hørte jeg Paven (Ikke Franz) formante til nøysomhet og måtehold, men selv satt han i umåtelige rikdommer og luksus i sitt palass i Vatikanet.
Det kristne budskapet i seg selv kan skape problemer for den kristne menighet. Som nevnt synes det som at Evangeliet er fullt av beskrivelse av unntakssituasjoner. Jesus gav lite av konkrete leveregler. Det han forkynte, kunne summeres i kjærlighetsbudet, Den lille bibel (John 3.16). I ettertid har religiøse og verdslige ledere vært ivrig i å skape systemer av leveregler. Det har alltid endt opp i forferdelse, korrupsjon og misbruk. Nettopp den katolske kirke har gjennom sin historie vist det. Avlatshandlene i middelalderen plyndret de fattige i Europa som søkte sjelefred. Pengene ble brukt til å bygge Vatikanet og Peterskirken. Da jeg var i Roma, nektet jeg meg selv å besøke Vatikanet. Jeg tenkte på hvordan det ble finansiert. Hadde guidene i det miste gitt de fattige i Europa æren for de fantastiske byggverkene, – og ikke pavene! Da kunne kanskje jeg også satt min fot der.
Vi ser det også i den norske kirke. Prestene gjennom historien har vært ansatt som embetsmenn. Som verdslige autoritetsledere. Også i dag preges Den norske kirke av prestestyre. Jeg har selv forsøkt å engasjere meg i kirkelige sammenheng, men oppdaget hvor ille det blir når en ser hvordan mange prester der oppfører seg. Menighetsrådene, som består av lekfolk, er mest opptatt av forhold som gjelder prestenes og de ansattes stilling og de geistlige seremonier. Ikke i de muligheter som finnes for menighetsutvikling.
—
Men historien om Jesus stanser ikke ved korset. De romerske soldatene som stod vakt der, gav ikke uttrykk for at de hadde seiret over en opprører. De var forundret. Jesus ropte ut på arameisk, et språk som ikke romerne forstod. Offiseren ved korset skjønte ikke hva Jesus sa, men han hørte ropet. «Han roper på Elia», ble det sagt. Tilslutt erkjente han: «Sannelig, han var Guds sønn!» Også reaksjonen blant folket ved korset var helt annerledes enn hva ropet skulle tilsi. Det var ingen tapstemning der. Mange mener at Jesus ropte på hebraisk. Og da har ropet et helt annet innhold. Maria Magdalena og de andre kvinnene rundt Jesus var der og hørte det. Dersom Jesu utrop var på hebraisk, kunne det være en henvisning til salme 118,28. Jesus hadde timer i forveien sunget denne salmen sammen med disiplene sine og kvinnene som en seiersalme. Det var det kvinnene hadde oppfattet. Utsagnet slutter med «Det er fullbrakt», og det var dette kvinnene brakte med seg som øyenvitneskildring fra korsfestelsen. Forhenget til det aller helligste i templet revnet. Veien til Gud var åpnet.
Gud forlot derfor neppe Jesus på korset, han var med ham. Til historien hører også at Jesus stod opp fra de døde tre dager senere og etterhvert møtte disiplene.
Når vi ser på historiens gang etter Jesu korsfestelse og oppstandelse kan man heller lure på om vi mennesker har forlatt Gud…
Referanse: Thorleif Boman (1967)