Jeg sitter på kafé etter plutselig å ha avsluttet arbeidslivet og betrakter livet fra utsiden. Da er det andre tanker som kommer fram enn hva jeg hadde da jeg var i arbeid. Måten arbeidslivet ble avsluttet på, har nok preget de tankene jeg har gjort meg nå i ettertid. Avslutningen ble krevende og førte til et heftig tankeliv i flere år etterpå.
Men nå er jeg pensjonist. Da er man satt på sidelinjen i de fleste sammenhenger. Til tross for en rimelig god utdannelse og yrkesliv er det ikke lenger bruk for en. Man er ikke verdsatt lenger. Jeg forstår at det er greit å overlate arbeidsplassen sin til yngre krefter. Men trenger det å skje på en krenkende måte? Unge nyutdannede ungdommer er ofte verdensmestre. Når de kommer i yrkeslivet har de stor trang til å belære oss eldre. Den erfaringen årene til tross har gitt oss burde vi i stedetvære mentorer for de yngre og tilføre dem den erfaringen de har fått.Nå blir vi i stedet satt på sidelinjen og erklært for utdaterte.
Jeg merker at jeg har kommet i samme situasjon som min mor. Jeg reagerte på den måten hun fortalte om sin lærergjerning på etter at hun sluttet å jobbe. Hun skrøt av seg selv om hvor god lærer hun var. Hun hadde den samme klassen i syv år i barneskolen og snakket ofte om hvor fint det var. Men da denne klassen hadde jubileumsfest i godt voksen alder og mor var invitert, var det ingen som tok kontakt med henne og pratet med henne. Hun var overlatt til seg selv og snakket ikke med noen av sine gamle elever. Hun var tydelig skuffet da jeg hentet henne etter festen som hun hadde gledet seg til i lang tid. Hun hadde tydeligvis forventet at elevene markerte henne og viste at de satte pris på henne for alle disse årene. Men det gjorde de ikke. Mor snakket aldri mer om den klassen etter dette. At man kunne ta slik feil? Hadde hun en så lav anseelse blant sine gamle elever? Eller overdrev hun vel mye sin egen rolle for disse elevene?
Nå er jeg kommet i samme aldrer og minnes ofte denne historien om min mor. Nå sitter jeg og føler på mye av det samme. Jeg også kjenner at jeg har et behov for respekt og anerkjennelse på mine gamle dager. Slik min mor tydeligvis hadde et behov for. Men får du det ved å skryte uhemmet av deg selv og snakke dritt om andre? Det er jo den enkleste løsningen, men neppe den beste.
Vi mennesker er opptatt over våre relasjoner med hverandre. Det blir som Trump, at ideologien i livet er ønsket om å være godt likt. Men hvordan blir du det? Neppe ved å snakke dritt om andre og skryte uhemmet av seg selv.
Hvordan vi har det – også på våre eldre dager – avhenger mer av hvordan vi tar det enn hvordan vi har det. Det er tankene våre som bestemmer vårt velvære.
Klassisk er eksemplet med fuglene. De er mestre til å fly. De kolliderer ikke med hverandre, styrter ikke i bakken eller bommer ikke på målet de flyr mot, – hvis ikke noe ekstraordinære hindre dukker opp som en glassrute eller en jeger. De kunne bruke den friheten de har til å fly rundt og oppdage verden!. Det er så fantastisk mye å oppleve dersom man drar på oppdagelsesferd. Men det tenker ikke fuglene på. De tenker på to ting, legge egg og finne mat. All deres fokus er rettet mot dette. Sex og mat. Dersom jeg hadde vinger slik at jeg kunne fly, vil jeg straks dra rundt og oppdage verden. Kanskje ta en sydentur for egen maskin også. Tror jeg.
Nå er det slik at vi mennesker faktisk har muligheten til å bevege oss rundt til og med med flere frihetsgrader enn fuglene. Vi kan dra til Syden på ferie. Eller på fjellet på fotturer eller skiturer. Eller vi kan dra på bilturer på et helt enormt veinett laget for biler. Eller vi kan fly til alle verdenshjørner!
Men mange av oss gjør ikke det. Tankene våre er ikke rette den veien. Mange av oss er kun opptatt av to ting, som fuglene og andre dyr: sex og mat. Det er det eneste vi tenker på. I tillegg er vi veldig opptatt av hvordan andre har forurettet oss. Tankene våre er fulle av skuffelser over de de andre. At de ikke tar kontakt med oss, at de har gjort vonde ting mot oss. Vi bruker mye tankekraft på å finne ut hvordan vi skal ta igjen og hevne oss på alle som har forurettet oss. Vi tenker lite på de feil vi selv har gjort og hvordan vi kan ta kontakt med de ofrene det har skapt for å be om unnskyldning.
Det må være en vesentlig anliggende kristendommen hadde da Jesus kom med budskapet om å bekjenne synd og få tilgivelse for det. Som Guds sønn hadde Jesus makt til å reise alle opp fra de døde og helbrede alle syke og de som har ulike skavanker. Men bare to ble vekket opp fra de døde, og det var som tegn for å vise at han var Guds sønn. Mange ble også helbredet, men det også som tegn på noe annet Hans primæroppgave var ikke å være herlighetsprofet. Hans primære oppgave på jorda var å få folk til å tro på seg. At han kom for å gi tilgivelse fra synd og gi adgang til Guds Rike.
Dersom vi la våre destruktive tanker til side – som som regel bare skader oss selv – og begynner å studere verden rundt oss, kan vi bli slått av undring over den storheten vår verden er! Skaperverket tar vi som selvsagt. Men verden trengte ikke å være slik vi ser den. Himmelen trengte ikke å være blå. Luften trengte ikke å være gjennomsiktig slik at vi kan observere skaperverket. Havet trengte ikke å være fylt med vann. Tenk om det var White spirit i stedet? Hvilken verden ville det gitt oss?
Se på menneskekroppen. Den er oppreist, har armer og føtter, hode og kropp. Armene har hender som er et fantastisk arbeidsredskap for å skape ting. Sett at vi ikke hadde hender, men snabel i stedet? Hvordan ville vi da greie å skape det samfunnet vi har nå? Tenk om vi gikk på alle fire. Hvordan ville da tog og buss være for å transportere oss? Det vil kreve mye mer gulvplass. Når vi står oppreist, kan vi stå tettere sammen.
Skapelsesberetningen i Bibelen gir ingen vitenskapelig forklaring på hvordan verden ble skapt. Den forteller at Gud står bak. Men rekkefølgen av naturens utvikling i skapelsesberetningen stemmer rimelig bra med hva vitenskapen har funnet ut etterhvert. Der står det også om en misjon mennesket fikk: Å underlegge seg verden. Også i form av kunnskap.
Kunnskap om hvordan verden er og blitt til, har utviklet seg med tiden.
I starten så mennesket at jorda var flat og at himmelhvelvingen var full av stjerner. Den gang hadde de ingen mulighet til å bruke instrumenter og redskaper for å tro noe annet. De trodde det de så. Og slik var det. Noe annet var utenkelig. De visste alt om hvordan verden var. Kunnskapen om den var fullstendig. Vi mennesker har fem sanser for å observere i tre dimensjoner i rommet. Den fjerde dimensjonen er tiden. Det dannet vår forestilling om naturen og verden.
Etter hvert begynte reflekterte mennesker å tenke at verden kanskje var mer sammensatt enn tidligere antatt. Man observerte solen og planetene. De var ikke festet til himmelhvelvingen slik som de andre stjernene. De gikk sine egne veier. Det ble satt fram kompliserte teorier som prøvde å forklare dette. Men det stemte ikke.
Da var det en som mente at jorda ikke var universets senter. Det var sola som var det. Jorda gikk rundt sola. Det stemte med de observasjonene om solas bevegelse. Det var ikke bare jorda som gikk rundt sola, det gjorde planetene også. Det var blasfemi å påstå at jorda som Gud hadde skapt, ikke var i verdens sentrum. De som påstod det, kunne bli dødsdømt og hengt. Siden fant Kepler formelen for planetenes bevegelse. Det gjorde at man kunne beregne hvordan sol, måne og planter beveget seg. Det ble en revolusjon i astrofysikken!
Men fortsatt var det et mysterium med stjernene. Etter hvert oppdaget man at stjernene heller ikke gikk rundt jorda. Sola med planetene og dens måner var en del av Melkeveien, en spiralformet tåkesky på himmelen der sola og alle de andre stjernene var en del av. Man skjønte at universet hadde en helt annen dimensjon enn hva man tidligere antok.
Etter hvert lyktes det å konstruere teleskoper som kunne se langt inn i verdensrommet. Da så man andre spiralformede galakser. Melkeveien var ikke den eneste galaksen der ute. Det var en milliard galakser, hver med en milliarder stjerner, altså solsystemer.
I 1920 oppdaget Hubble at universet utvidet seg. Det utvidet seg med lysets hastighet. Matematikere satte seg ned og regnet. Dersom universet utvidet seg, måtte det starte en gang. De regnet seg fram til at det hele startet for 13.7 milliarder år siden. Fra et voldsomt smell. Big Bang! Matematikere har regnet seg fram til en brøkdel av et sekund fra nullpunktet da det hele begynte, men kom aldri fram til nullpunktet. Heller ikke til tida før nullpunktet. Hvordan det hele startet, var et mysterium. Helt til Albert Einstein satte fram sin berømte formel i 1910. E = mc2. Massen ble dannet fra energi. En uhorvelig mengde energi. Energi materialiserte seg. I en voldsom eksplosjon i lysets hastighet som fortsetter ennå, 13,7 milliarder år senere.
Vå klode ble dannet for 4.5 milliarder år siden. En voldsom supernova skapte en støvtåke av en mengde partikler av ulike grunnstoffer. Tyngdekraften begynte å trekke støvpartiklene sammen og dannet sola. Men ikke alt gikk til sola. Noe samlet seg til planter. I starten var det 20 planeter som gikk rundt sola.
I sola ble partiklene, mye hydrogen og helium, smeltet sammen i fusjonsprosesser. Hydrogen slo seg sammen og ble helium. Da blir det frigjort enorme energimengder som gjør blant annet at sola stråler. Helium slo seg sammen med tyngre stoffer og dannet enda tyngre stoffer. Til slutt ble alt jern. I solas kjerne er det flytende jern. Tyngre stoffer enn jern kunne ikke dannes inne i sola. De ble dannet i supernova når soler eksploderer. Det fører til fusjon til tyngre stoffer, som blant annet uran. Vårt solsystem bestod av grunnstoffer fra supernovaeksplosjoner. Derfor finnes det tyngre stoffer enn jern på vår klode.
Jorda var en av de 20 planetene som ble dannet i starten i vårt solsystem. Men etter 50 millioner år traff planeten Thea jorda i en voldsom kollisjon. Thea ble tatt opp av jordmassen med unntak av en del masse som ble slynget ut og dannet månen. Jorda var glødende i lang tid etterpå. Da var månen 15 ganger nærmere jorda enn hva den er nå og vistes 15 ganger større enn hva den gjør i dag.
Så stod Jupiter og Saturn – de to største plantene i solsystemet – på linje med hverandre slik at de påvirket banene på asteroidebeltet. Banene til asteroidene ble endret slik at de blant annet kolliderte med jorda og månen. I over 150 millioner år ble jorda bombardert med asteroider fra det ytre asteroidebeltet. Asteroidene bestod blant annet av frosset is som smeltet da de traff jorda. Dette dannet havene. 74% av jordens overflate ble dekket av hav. Grønt hav. Det var fulle av jern. Atmosfæren da var mye tykkere og rødlig, og havet var grønt.
Omsider gav asteroidebombardementet seg. I havet skjedde et merkelig fenomen. Stromatolitter, en blågrønn alge produserte oksygen. Dette bandt seg til jernet og dannet jernoksid – rust- som sank til bunns. Havet ble fylt av oksygen og ble blått. Dette tok 1 milliard år. For 2.5 milliarder år siden tok det 2 milliarder år at oksygenet steg opp fra havet og fylte atmosfæren. Det er kun de siste 500 millioner år at atmosfæren fikk nok oksygen til at liv kunne spre seg. Nå er det 23% oksygen i lufta. Dette førte til at livet oppstod. Først i havet. Deretter på land.
Når vi ser på vår klode og ser hvordan den har blitt til, er det mange miljøfaktorer som er livsviktig for oss. Marginene for størrelsen for disse miljøfaktorene er ekstreme små. En liten endring i en av dem kan føre til katastrofe for oss mennesker.
Når en tenker på hvor fantastisk naturen på jorda egentlig er, kan man lure på hvor tilfeldig alt har vært som har gjort at det har blitt slik. Evolusjonsteorien sider at det er den sterkestes rett som rår i utviklingen av de ulike biologiske artene. Veivalgene har skjedd ved tilfeldigheter.
Da de første menneskene så hvordan naturen var, oppdaget de at det også var krefter i sving ute i naturen. Det var stormer, lyn, torden og mektige fossefall. Menneskene har alltid hatt en forestilling av at det må være noe overnaturlig og guddommelig som styrte disse kreftene. Det måtte være noe overmenneskelig, som Tor med hammeren, og Odin i Valhall. I mange andre religioner ser vi også at gudene får menneskelige trekk og egenskaper, men i guddommelige dimensjoner som kunne styre de veldige kreftene som rår i naturen. Det gjaldt for mennesket å bli venner med disse gudeskikkelsene. Ofring og ritualer skulle blidgjøre dem slik at mennesket kunne komme på lag med dem.
Så kom kristendommen. Det var en annen type religion. Det kom med et budskap som ble gitt til menneskene, den eneste åpenbaringsreligionen der Gud forkynner et budskap til oss mennesker. Om jordens skapelse og meningen med livet.
Naturvitenskapen forteller oss at verden ble skapt i Big Bang der energi ble til masse. Var det en kraft fra Guds mektige finger som grep inn? Var det også Guds finger som fikk Thea til å kollidere med jorda? I Evolusjonens forløp, var det Guds finger som styrte de ulike ‘tilfeldige’ sammensetningene av gener som gav de ulike DNA-molekylene? Når vi ser på vår verden, er det fristende å tro at noe guddommelig kan står bak. De mange marginale grensene for fysiske, biologiske og miljømessige størrelser setter en på tanker om at ikke alt dette er blitt til tilfeldig.
Mange naturvitenskapelige forskere – som Dr. David Gross, som fikk nobelprisen i fysikk i 2004 for sitt arbeid i kvantefysikken – innrømmer at desto mer man vet om naturvitenskapen, desto mer ser man også at man ikke vet. Han spør seg om vi noensinne kommer til veis ende i vår søken i fysikkens verden. Svaret hans er nei. Det er ikke mulig å komme fram til den endelige teorien som forklarer alt i fysikken. Vi mennesker er for dumme til å forstå det. Vi har begrenset intelligens. Vi har en begrenset horisont for hva vi kan oppfatte i fysikkens verden.
Rent filosofisk er det ikke vanskelig å tenke seg at det finnes ikke-menneskelige vesener med langt større intelligens enn oss. De forestillinger som finnes om ulike gudeskikkelser, som Tor med hammeren, er at de er som oss mennesker. Overmennesker, som rett nok har større krefter og har mer makt enn oss, men er ikke mer intelligente. Mange gudsforestillinger som finnes, har menneskelige egenskaper og trekk. Den kristne Gud, derimot, forestiller jeg meg som en mektig kraft som ikke bare kunne skape universet, men også har en intellektuell kapasitet som langt overgår hva de menneskene har som han skapte. Like mye som Gud har evnen til å telle alle sandkorn i Sahara har han også evnen til å ha kontakt med hvert bidige menneske, både som lever nå og som har levd tidligere.
Tankene kan ofte løpe løpsk dersom noe har skjedd i relasjon med andre mennesker. Det kan skape sterk bitterhet og hat. Det kan bli en besettelse! Tankene blir fullstendig blokkert! Dine tanker blir din største fiende. Det blir som fuglene som ikke skjønner den friheten de har til å fly. De tenker bare på å skaffe mat og å legge egg. Horisonten deres er ikke direkte stor.
Bare hvert enkelte menneske kan styre sitt eget tankeliv. Der kan verken psykiateren eller presten gjøre. Når man føler seg forurettet eller utilstrekkelig og ikke ønske å leve lenger – da er kunsten å se seg rundt og oppdage det fantastiske som egentlig er rundt omkring. Naturen. Nye bekjentskaper og miljø som kan virke berikende på livet. Søke kunnskap på Google, YouTube eller i bøker, for å utforske fantastiske tanker andre har fått. Denne kilden til konstruktiv hengivelse er uendelig! Der er spiren til et nytt spennende, konstruktivt og verdifullt liv!