Trykkmaskinen

En gang i tiden jobbet jeg sammen med en del andre med medinghetsbladet i Hoeggen menighet. Vi gjorde det litt spesielt den gangen. Vi kjøpte trykkeutstyr og trykket bladet selv.

En gang hadde vi kjøpt en stor offsetmaskin, og trykkeriet som solgte den, hadde satt maskinen på fortauet utenfor lokalene sine. Vi var tre stykker som skulle frakte den til lokalene våre. Vi hadde en folkevogn PickUp lasttebil å frakte den med. Det var en lastebilversjon av vanlig folkevogn varebil. Motoren er bak i disse bilene slik at lasteplanet var spesielt høyt. Trykkemaskinen måtte derfor løftes ganske høyt for å få den på lasteplanet. Den veide flere hundre kilo, og vi følte nok at vi nå hadde tatt vann over hode. Maskinen lot seg ikke rikke fra fortauet. Den var for tung.  Da var det at de skjedde noe underlig. En mann kom bort til oss og spurte om vi trengte hjelp. Før vi rakk å svare hadde vi tatt et tak i hvert vårt hjørne på maskinen. Den for i været og opp på lasteplanet uten at jeg selv husker at jeg anstrengte meg noe videre. Deretter sa mannen «Ha det» og forsvant.

Da vi kjørte til trykkeriet vårt med maskinen, satt jeg og undret meg over hvem dette var. Hvordan visste han at vi trengte hjelp? Vi stod jo bare der ved maskinen da han dukket opp.  Hvem ville stoppe opp og sånn uten videre hjelpe oss med å løfte en tung trykkmaskin på en lastebil? Jeg undret meg over dette i lang tid etterpå, ja helt til idag 15 år etter.

«For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror  i ditt hjerte at Gud har reist han opp fra de døde, skal du bli frelst» står det i Rom 10.9. Gjør du dette, tilhører du Jesus. Det betyr også at han tar vare på deg.. Han passer på sine, ofte på underfulle måter, som utfordrer oss i tro og tvil hele tiden. Det vi opplevde med trykkmaskinen utfordrer oss også  til  tro eller tvil. Det som alltid er et  sikkert spor etter vår Herres gjerning med oss, er undringen  vi sitter tilbake med, uansett om vi tror at Jesus griper inn i vårt liv eller ikke. Og dersom vi i tillegg tror det, kan det åpne øynene våre over hvor fri vi egentlig er når Jesus kommer inn i vårt liv.

Før jeg tok Jesus på skikkelig alvor i den tida jeg selv gikk på Videregående skole på Ringve, var jeg hele tiden redd for å miste min frihet. Jeg ønsket å være fri. Etter at jeg likevel stod fram og bekjente at jeg ønsket å tilhøre Jesus, oppdaget jeg at det var først nå jeg kunne få virkerlig frihet. Det var noe jeg før aldri fikk frihet fra, Frihet fra det som er vondt, som kunne plage meg både i tankene og i følelelslivet. Dette kunne jeg nå legge bak meg, eller jeg kunne legge det over på Jesus. Jeg kunne se framover å tenke på livet. Det livet som Jesus har gitt både til deg om meg som vi bare kan ta imot når vi bekjenner at vi vil tilhøre han. Han vokter oss da med englevakt som hyrden vokter sauene på Israelsmarkene.

På Ørland bor Johan Vik som har støttet  KVT og som vi setter stor pris på. Under krigen var han lensmannsbetjent i Melhus. Han ble tatt av tyskerne fordi han var motstandsmann. Jeg satt og pratet med han på lærerværlset en gang for noen år tilbake og hørte hva han opplevde i fangenskap hos Rinnan-banden. En gang sendte de en hund på han for at den skulle rive han opp. Den jog på han. Men plutselig stoppet hunden rett foran han. Det var som om en unsynlig hand holdt den tilbake. En opplevelse som satte seg fast i han med stor undring, også 50 år etter at det skjedde.

Jesus tar vare på sine barn dersom de bekjenner at de tilhører han.

Derfor, bruk tiden på KVT til å grip sjansen. Benytt muligheten i klasseandaktene, bruk kameratene dine, lærerne, rådgiverne eller hvem du vil i miljøet der du vanker, og bekjenn at du tilhører Jesus. Si det! Tar du dette Guds ord på alvor, vil du se at du kan tro på de løftene Jesus har gitt også.

24.09.1995 Skule Sørmo

Dette innlegget ble publisert i Callingandakter KVT. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *