Fredagshandel

Hver fredag drar Britt – min kone – og jeg og handler. Vi pleier å dra til City Lade, men denne gangen ble det City Syd. Vi har en praktisk og pragmatisk arbeidsfordeling mellom oss når vi handler slik. Hun handler, og jeg venter på kafé. Så bærer jeg varene til bilen, og ut igjen av bilen når vi kommer hjem.

Denne gangen hadde jeg noe ærend selv også. Det første var på polet.

Jeg fant en flaske champagne. Den billigste, til 92 kroner. Det var noen sirkler på en etikett på hylla der flaska stod som var delt i to sektorer i beskrivelsen av champagnen, over fylde, søthet og så videre. Den ene sektoren var hvit og den andre svart. Den svarte var en fjerdepart av sirkelen. Jeg antok at søtheten da var 3/4 på en skala – altså den hvite sektoren , men var ikke sikker på om det var omvendt.

Jeg spurte en betjent der om de hadde korker å sette på flaska som pumpet ut lufta. Jeg har hørt at det finnes slike for å bevare innholdet etter at flaska er åpnet. – «Nei», sa han, «det har vi ikke. Men sett ei skje ned i flaska, da vil det bli en reaksjon med champagnen slik at den ikke blir dårlig.» Jeg oppfattet det først som en dårlig spøk og spurte: «Uten å sette på korka?» »Ja», sa han. «Har du prøvd det selv?» spurte jeg. Joda, det hadde han. «Slike pumper brukes bare til rødvin», sa han.

Jeg gikk til kassen med flaska og spurte om de hadde en mer diskret bærepose til den. «Jeg er egentlig avholdsmann» forklart jeg ham, «så det tar seg ikke så godt ut med den bæreposen der» sa jeg og pekte på de polposene han hadde. «Nei, det har vi ikke», sa han, «Det er mange som spør om dette, men det har vi altså ikke». »Jasså, det er flere avholdsmenn som handler her?» spurte jeg. «Mange spør om en annen, mer nøytral bærepose. Men ber du om det når du går på OBS også?» spurte han. Jeg måtte innrømme at det gjorde jeg ikke.»Det blir ikke liksom den samme greia på Obs» forklarte jeg ham.

Deretter hadde jeg et æren på Clas Ohlson. Jeg må alltid innom der, jeg er fast kunde der, selv om jeg ikke skal ha noe. Men denne gangen trengte jeg noen ‘sukkerbiter’ for å koble sammen noen ledninger. Da jeg kom til kassen og skulle betale de 19 kronene dette kostet, spurte jeg om jeg kunne få 500 kroner i tillegg. «Beklager» sa han, «jeg har bare 500 kroner i kassen». «Men da kan jeg få dem da» mente jeg. «Beklager, men jeg må ha dem til neste kunde» sa han. Men…?

Deretter var jeg innom Nordli bokhandel og så på de bøkene som lå framme. «Kan jeg hjelpe deg med noe» var det en ung gutt av en ekspeditør som kom og sa. «Nei», sa jeg, » Jeg ser mest etter prisene. Du har ikke noen 49-kroners bøker? Jeg skulle helst hatt ei billig bok til kafébruk». «Nei», sa han,» men vi har ei her til 99 kroner». Han tok fram «Skinndød», ei krimbok skrevet av Thomas Enger. » Du har kanskje lest alle bøkene her for å være oppdatert på hva du selger» spøkte jeg. «Nei, men jeg har lest alle bøkene av Thomas Enger, han er virkelig god» sa han. Jeg hadde aldri hørt om Thomas Enger, men gikk med på å kjøpe boka. I kassen spurte jeg om jeg kunne få 500 kroner i tillegg. «Ikke noe problem» sa han, «det går greit». Jeg tok boka, betalte med kort og gikk. «Hei, du glemte pengene» ropte han etter meg og viftet med 500-kronersseddelen. «Javisst, javisst» sa jeg og gikk flau ut. Dermed kunne jeg gå på kafé og vente på Britt og lese noe få sider i en ny kafé-bok, – slik jeg hadde gjort med alle de andre kafé-bøkene jeg etterhvert har samlet hjemme.

Ganske hyggelige, disse ekspeditørene…

Dette innlegget ble publisert i Hverdagshistorier. Bokmerk permalenken.