Hvor urbant kan samfunnet vårt bli?

En gang reiste jeg med Norwegian til London, satt jeg og skrev innlegg på Facebok (som alle må være med på ) over hvor kult det er med trådløst Internett på fly i 10 kilometers høyde. I London opplevde jeg folkelivet ei helg. Da lurte jeg på hvordan et slik samfunn som vi nå har fått, vil utvikle seg videre. Folkehavet i Oxford Street, Picadelly Circuit og Trafalgar Square var ekstremt! Her må de ulike samfunnsfunksjonene fungere perfekt dersom alle 8.6 millioner menneskene i det hele tatt kunne eksistere på en så liten plass. Og da jeg gikk på gatene her en lørdagskveld fikk jeg et inntrykk av at alt faktisk fungerte!

I bunnen for hele dette enorme urbane samfunnsystemet ligger et pengesystem der verdiressurser utveksles i form av mynter og sedler. I alle fall var det slik. Nå er det et betalingssystem som må fungere hele tiden i form av betalingskort og betalingsterminaler. Det er ikke så vanlig med sedler og mynt lenger. Skal man ut og reise, er det kun tre ting man trenger å ha med seg: Et pass, et VISA-kort (eller et annet betalings- eller kreditkort) og en referansekode for en flyreise og et hotellopphold. Dette er nok for at et individ kan komme seg fram overalt i denne verden.

Men er alle disse menneskene på gata lykkelige?

De fleste av de jeg så, var ungdommer. Joda, det så ut som at de hadde det bra, at de var lykkelige. Det virker som at dette superurbane Londonsamfunnet har klart å organisere seg slik at hvert enkelt av disse 8.6 millioner innbyggerne har et akseptabelt liv.

Men hva er lykke? Her tråkker du hele tiden oppe i andre mennesker. Det er et mas og støynivå av de helt store. Hvordan er det aldri å kunne fly fra dette? Å leve med det hele tiden? Er det nødvendig å utvikle et slikt samfunn i det uendelige? Har vi mistet noe på veien?

Dette innlegget ble publisert i Samfunn og politikk. Bokmerk permalenken.