Sykehusrutiner som virker

Jeg var forleden på besøk hos legen på Risvollan legesenter. Jeg hadde blant annet en vond tommel. Jeg hadde smerter i den, og jeg hørt en knekk i den da jeg bøyde den bakover. Legen mente at dette var bare en uskyldige sene-greie. Men etter et par uker hadde den ikke blitt særlig bedre. Jeg ringte derfor legesenteret og spurte om jeg kunne få undersøkt den på sykehuset med røntgen. Kontordama skulle snakke med legen om det. Litt etter ringte legen. Hun fortalte at det var to måter å gjøre dette på. Enten kunne hun sende en elektronisk henvisning eller sende en alminnelig henvisning der jeg ble kalt inn til undersøkelse innen et par uker. Den elektroniske henvisningen var for øyeblikkelig hjelp. Siden jeg følte at et par uker eller mer før tommelen ble sjekket, var vel lang tid, sendte hun en elektronisk henvisning til røntgenavdelingen på St. Olavs hospital. Jeg kunne bare henvende meg i skranken der, fortalte hun. Jeg kunne dra ned straks.

Dette var oppmuntrende. Jeg hadde jo erfart ulike ting med sykehusrutiner tidligere, så jeg satte meg i bilen og kjørte ned for å se hvordan dette gikk.

Plass var det i parkeringshuset under bakken ved innkjørsla til sykehuset. Det var ikke noe problem. Jeg fant fort røntgenekspedisjonen i Gastrosenteret, og, joda, dama bak skranken hadde fått henvisningen min på skjermen sin. Jeg betalte mine 240 kroner på betalingsterminalen før undersøkelsen startet. – Bare vent, det kan ta en halv time å vente, pluss, minus, fortalte hun.

Jeg satte meg ned og fant et magasin og tenkte at dette ville ta noe tid. Det var en del folk der som også satt og ventet, og dette går vel etter tur, tenkte jeg.

Etter et par minutter ropte de opp navnet mitt.

Jeg var imponert. Dette gikk fort, tenkte jeg.

Inne på undersøkelsen la jeg tommelen på undersøkelsesbenken og det ble tatt et par bilder av den. Så ble jeg henvist ut for å vente på resultatet. Det ville nok iallefall ta tid, tenkte jeg, nå skulle jo en lege engasjeres for å finne ut av dette. Jeg gikk ut og fant fram magasinet jeg begynte å lese i. Etter ti minutter ble jeg ropt opp igjen. Skranken hadde fått rapporten fra legen. Jeg fikk den skrevet ut og studerte den nøye. Den var skrevet på norsk i et forståelig pasientspråk. Der sto det at tommelen feilet ingen ting. Glad for å få vite det, gikk jeg lykkelig ut.

Jeg tok veien over gangbroen til Kunnskapssenteret og kjøpte meg en bagett og en kaffe i kafeteriaen der. Dette var en mektig flott bygg med luftige korridorer og svært høyt under taket. Jeg undret meg på om det var nødvendig å bygge så flott som dette i lokaler som inneholdt så lite.

Dette var likevel et svært imponerende møte med norsk sykehusvesen! Dette kunne ikke vært utført mer effektivt! Imponert var jeg, både over behandlingen og byggene på det nye sykehuset, selv om jeg nok syntes at det burde være et større måtehold i pengebruken i byggingen av sykehuset.

Dette innlegget ble publisert i Samfunn og politikk. Bokmerk permalenken.