Jordklodens fødsel

Transcript  fra et program som ble sendt på Discovery Channel:

I det enorme kosmos vet vi bare om ett sted der mennesker kan overleve. Det virker som om Jorda ble skapt for oss. Den gir oss vann til å drikke, mat til å spise og luft til å puste.  Det er vårt eneste hjem, og vi er helt avhengige av den.  Men for fem milliarder år siden eksisterte den ikke.  Der Jorda nå er, i utkanten av galaksen Melkeveien, var det bare en stor sky av gasser og støv. Dette er den utrolige historien om hva som gjorde den støvskya til planeten vår.

Sky av støv

En som vet hva som skal til for å bygge en planet, er Tom Fleming. Med teleskoper som disse på Kitt Peak i Arizona har astronomer funnet ut hvordan Jorda ble til.  Alt begynner med en stor sky som består av gass og støv. Små partikler med skitt og sandkorn (Dr. Tom Fleming, University of Arizona) Vitenskapen kaller slike områder med støv og gass for molekylskyer. Men de er ikke som de skyene vi kan se på Jorda. Molekyskyene er enorme. De strekker seg flere hundre lysår.  Fra slike skyer, fotografert av Hubble-teleskopet, ble Jorda dannet.  Skyene består av masse fra hundrevis av døde stjerner. De store molekylskyene hadde en liten rotasjon. Da den krympet, begynte den å rotere fortere. Energien fra stoffet som kom til fra rommet, gjorde kjernen varmere.  Denne roterende kulen ble til vår egen sol.  Resten av skya roterte så fort at den ble en skive av støv og gass.  Dette var livets vugge. Materialet som skulle danne Jorda og planetene. Til ganske nylig var det et mysterium hva som gjorde støvet til en planet.  Men i mai 2003 førte et morsomt eksperiment om bord i den internasjonale romstasjonen til en stor oppdagelse. Don Pettit ville se hvordan vektløshet virket på ulike stoff.  I en rekke enkle eksperimenter filmet han bobler.  Brusetabletter Virvler av farget vann. Så fylte han en plastpose med salt. Det siste eksperimentet ble en åpenbaring.  Men Pettit skjønte ikke betydningen.  Han som fant ut hva det betydde, var astronauten Stanley Love.  Don liker å søle. Ett av påfunnene var å legge ting i plastposer.  (Dr. Stanley Love, Nasa) Ting som sukker og salt og pulverkaffe. Han blåste opp posen og ristet den for å se hva som skjedde. De små partiklene dannet klumper, som hybelkaniner.  Da han så en video av eksperimentet, skjønte Love at dette var viktig.  Don tok filmen og viste den. Alle stoffene i ulike poser.  Ja, det var kult, sa jeg.  Du har løst et gammelt problem om hvordan planeter dannes.  I vektløshet oppførte krystallene seg annerledes enn på Jorda. Love skjønte hva som fikk dem til å klumpe seg. Når to materier gnis mot hverandre, flytter elektroner seg mellom dem.  Dette skjer når du gnir en ballong mot håret.  Når du får støv eller hva som helst i vektløshet og rister og lar det støtet sammen, får det en elektrisk ladning.  Det klumper seg umiddelbart.  Du kan skille det ved å riste på posen. Etterpå klumper det seg igjen.   I de første sekundene av sitt liv kan Jorda ha sett ut som dette.  Vitenskapsfolk tror at dette skjedde for 4.5 milliarder år siden. For å følge utviklingen av kloden skal vi representere tiden som går fra dannelsen til nåtida, som tolv timer på en klokke.  Klokka tolv begynner klokka å tikke.  Jordas utvikling mot å bli en planet der liv kan eksistere, har begynt.

Det første skrittet tok ikke lang tid.  Når klumpene hadde blitt til objekter på 800 meter i diameter, var massen stor nok til å tiltrekke seg material fra skiven rundt dem. Som enorme støvsugere kretset de rundt sola og sugde opp materie til det ikke var mer igjen, I det indre solsystemet vokste klumpene til ca 20 planeter.  Denne prosessen tok 3 millioner år. Mindre enn 30 sekunder på klokka.

Månen dannes etter kjempekollisjon med annen planet

Neste stadium i Jordas utvikling var svært voldsomt.  Mens de 20 planetene gikk i bane rundt sola, påvirket tyngdekraften deres hverandre, og de begynte å kollidere I hver kollisjon ble to planeter slått sammen. Kollisjonene reduserte de indre solsystemet til noen få planeter. Inkludert Venus, Merkur, Mars og Jorda.  Astronomene tror at dette tok 30 millioner år.  Det har nå gått fem minutter. Men hvordan var Jorda nå? Hva hadde skjedd hvis et menneske havnet her?  Energien fra planetkollisjonene gjorde Jorda ufattelig varm.  Rundt 4700 grader celsius, fem ganger temperaturen i en kremasjonsovn. Et menneske hadde forsvunnet i en sky av damp og aske. Da planeten kjølte seg ned, truet en annen fare. En storm med ladde partikler nærmer seg den unge kloden.           Den er så intens at den kan gjøre slutt på alle sjanser for liv.

Solstormer

For 4,3 milliarder år siden kollapset en støvsky og dannet vårt solsystem. Sola, planetene og jorda. Da Jorda begynte å kjøle seg ned, stod den ovenfor en stor trussel.  En orkan med dødelige partikler fra Sola.  Boulder i Colorado. Ved romsentret følger man stormene på Sola. Det er det mest ekstreme været du vil se. En lett bris der er 320 km/s.  Og en lav temperatur er 4400 grader. De må overvåke døgnet rundt, for en storm på Sola påvirker oss på Jorda.  Romforsker Rodney Vierreck vet hvor farlig Sola kan være. Sola er en enorm eksplosjon. Fra den eksplosjonen slippes det ut ladde partikler (Dr, Rodney Viereck, Space Environment Center)  Disse partiklene utgjør solvinden. De beveger seg mot Jorda med en fart på 1 600 000 km/t. Hvis solvinden blir for sterk, kan den være dødelig.  Vi ser på Sola, og når vi ser noe som kan få virking her på Jorda, så advarer vi astronauter og flyselskaper om det som skal skje.  De ladde partiklene i solvinden kan ta livet av levende celler.  En intens solstorm kan drepe en astronaut ute i rommet.  Men solvinden kan også ha en fatal virkning på planeter.  Jorda er omgitt av en atmosfære, et tynt lag med gasser som beskytter planeten mot de ekstreme temperaturene i rommet.  Når de ladde partiklene treffer atmosfæren, kan de skrelle den vekk.  Du kan se hvor ødeleggende vinden kan være på Mars. I millioner av år har solvinden blåst bort det meste av atmosfæren.  Nå er det ikke flytende vann på bakken, for lite luft til å puste.  Dette kunne ha blitt Jorda skjebne. Hvorfor skjedde det ikke?  Svaret ligger i det øyeblikket da Jorda ble til.  Da jorda ble dannet, produserte kollisjonene med objekter varme.  Varmen ble så intens at selv sein smeltet. De letteste stoffene steg opp til overflaten.  De tyngste stoffene, som jern, sank ned mot midten.

Jernkjerne danner en magnet som lager magnetfelt som beskytter mot solstormer

Her dannet de en flytende kjerne.  Det er denne kjerne av jern som beskytter oss mot solpartiklene.  Hvordan kjerne beskytter oss er tema for forskningen til Dan Lathrop.  I laboratoriet sitt i Maryland roterer han modeller av kjerne for å studere hvordan den oppfører seg.  Jordas kjerne er som en dynamo som skaper et magnetisk felt.  Jordas kjerne er som en dynamo som skaper et magnetisk felt. (Dr. Daniel  Lathrop, University of Maryland). Her skaper strømmene i det flytende jernet magnetiske felt. Lathrop fant at rotasjonen av kjernen skaper et magnetskjold rundt Jorda. Vi ser hvordan strømmen skaper magnetfeltet. Jeg tar jernspon. Jeg drysser dem rundt denne spolen.  Spolen representerer Jordas kjerne.  Jernsponet viser oss formen til magnetfeltet.  Jeg kobler til strømmen. Vi ser at jernsponet ligger langs feltlinjene. Feltet går gjennom kjernen og danner sirkler i endene.  Elektrisiteten danner et magnetisk felt.  Det samme skjer i større skala med Jordas kjerne.  Det magnetiske feltet gir planeten en nordpol og en sydpol.  Det strekker seg langt ut i rommet. Det er dette vi kaller magnetosfæren.  Den beskytter oss mot solvinden.  Når solpartikler kommer mot Jorda, blokkerer magnetosfæren dem.  De som slipper igjennom, bøyes av ved polene.  Her, idet de kommer inni Jordas atmosfære, reagerer de ned luftmolekyler og skaper lysfenomener. Nordlyset og sørlyset.  I dag tærer solvinden fremdeles på atmosfæren.  Men takket være magnetosfæren er ikke tapet livstruende.  Vi beregner at 2-5 kg av atmosfæren forsvinner med solvinden i sekundet. Heldigvis for oss er tiden det vil ta å miste atmosfæren mange ganger Solas levetid.  Det magnetiske feltet som dannes av jernet i kjernen av Jorda, spilte en viktig rolle i planetens utvikling. Uten det hadde vi ikke hatt noe luft å puste i.  På klokka der 12 timer er Jordas historie, har det gått 6 minutter. Jorda ser ikke ut som vi er vant til, men kan et menneske overleve her nå? Det er mulig at temperaturen er lav nok hvis man har beskyttelsesdrakt.  Temperatur: 1100 grader. Takket være kjernen av jern er planeten beskyttet mot solvinden.  Men det er verken oksygen eller vann på Jorda. Vi hadde ikke klart oss. Hvis et menneske kunne ha overlevd, måtte det forvente et sjokk. Noe stort skal snart skje.  Jorda er på kollisjonskurs med en annen planet. Den vil få oppleve det største smellet i sin historie.  Vi har sett hvordan en sky av støv og gass kollapset og dannet solsystemet. Jordas kjerne av flytende jern skapte et magnetisk felt som beskyttet planeten mot den farlige solvinden.

Kollisjon med annen planet

Jordas dannelse var en voldsom og dramatisk prosess. Men noe enda større skulle skje.  En kollisjon som ville smelte hele planeten. Den eneste grunnen til at vi vet at dette skjedde, er et stort objekt som går i bane over hodene våre. Månen er Jordas trofaste ledsager. Gjennom århundrene har vi lurt på hvor den kom fra.  Det var mange teorier. Noen trodde den var dannet da den unge Jorda roterte så fort at den slynget materiale ut i rommet.  Andre mente at Månen var en planet som ble fanget av Jordas tyngdekraft. Men ingen visste det sikkert. I 1963 startet USA Apollo-programmet. Et av målene var å oppdage hvordan månen ble dannet.  På 60- og 70-tallet besøkte USAs astronauter Månen 6 ganger. De spilte golf, Det testet sine kjøreferdigheter. Og de samlet inn 380 kg stein som forskerne hjemme kunne studere. Bitene de tok med hjem til Jorda, avslørte noe merkelig.  Forskerne fant at de var veldig tørre, som om de var oppvarmet.  Det var forbløffende.  En teori om Månens dannelse måtte forklare dette mysteriet.  På 1990-tallet testet planetforsker Robin Canup en ny teori.  Hun undersøkte hva som ville skje om Jorda kolliderte med en annen planet.  Resultatet var en åpenbaring.  Her er en simulering a en kollisjon med en planet på størrelse med Mars. (Prof. Robin Canup, Southwest Research Institute) Den ser vi øverst. Den kolliderer med den unge Jorda, som vi ser her. Jorda blir truffet i en vinkel på 45 grader. Du ser denne lange armen av materie, det er planeten som traff Jorda. Den er strukket ut av selve kollisjonen. Vi har en klump her som vil treffe Jorda igjen. Etter en stund kommer en ytre klump og passerer Jorda veldig nærme. Pga Jordas tyngdekraft strekkes den ut til en lang arm med materie.  Den danner så en skive.  Vi tror at Månen etter hvert blir til av stoffer i denne skiven.  Simuleringen viser nøyaktig hva som hendte i kollisjonen.  Det var en utrolig stor planet som kolliderte med Jorda.  Den raste mot Jorda med en fart på 11 km per sekund.  Det ar en planet som var halvparten så stor som Jorda. Den fylte hele himmelen før smellet. Smellet var en svært energirik hendelse. Her var det nok energi til å smelte hele Jorda. Store deler av stein ble gjort om til damp.  Da planeten traff Jorda, ble materie slynget ut i rommet. Mye av materien ble liggende rundt Jorda som en skive av stein og støv. En klump av denne materien ble endelig stor nok til at den tyngdekraft kunne tiltrekke seg stoff fra skiven.  Dette ble Månen. Det er nå 50 millioner år siden Jorda begynte å danne seg.  På klokka der 12 timer viser Jordas historie, har det gått 8 minutter.  I dette stadiet så Jorda helt annerledes ut enn kloden vi kjenner. Overflaten var flytende etter kollisjonen i flere tusen år. Og Månen var 15 ganger nærmere enn den er i dag. Tenk deg hvor flott det er nå når vi ser fullmånen. Det må vært enormt da Månen var 15 ganger større på himmelen.

Kollisjonen med planeten og dannelsen av Månen var sentrale for å skape en planet som kunne romme liv. Kollisjonen kan ha tippet jordaksen. Dette gir oss årstidene.  Takket være dette forandrer klimaet seg gradvis gjennom året.  Det gir oss den årlige livssyklusen.  Livet kan ha utviklet seg uten årstidene. Men det hadde vært en veldig annerledes planet. Månen gir oss også tidevannet. Da Månen var nærmere, var tidevannet mye sterkere. Det har svekket seg mens Månen sakte har fjernet seg. Vi tar havet for gitt, men for 4,5 milliarder år siden fantes det ikke. Uten vann kan det ikke finnes liv. Hvor vannet kom fra, og hvordan det kom hit, er en av vitenskapens mest forbløffende historier.

Vannet på Jorda

Vi etterforsker Jordas fødsel. Hvordan bygde naturen en planet der mennesker kunne leve? Vi har sett at Jorda ble dannet a en enorm sky av gass og støv.  Kjerne av jern skaper et magnetisk felt som beskytter oss mot solvind.  Kloden overlevde en kollisjon med en annen planet.  For at Jorda skulle få liv, måtte den få vann.  Hvor vannet kom fra, er en av vitenskapens store gåter. Det er omtrent 1,36 milliarder km3 vann på planeten.  Det er 394 billioner svømmebasseng i olympisk størrelse.  Astronomer tror at om det var vann på Jorda i tidlig tid, var det lite. Da jorda ble dannet, var det indre solsystemet for varmt for vann.  Området mellom Sola og asteroidebeltet var nesten knusktørt. Det nærmeste vannet til Jorda var 257,5 millioner km unna. I det ytre asteroidebeltet. Her ute, langt fra Solas varme, frøs vannet til is.  Det ble en del av planeter og andre objekter som dannet seg. Men hvordan vannet kom herfra til Jorda, er et mysterium vitenskapen så vidt har begynt å løse. Et spor kom med oppskytingen av et uvanlig NASA-fartøy i 2005.  Det het Deep Impact og skulle fly 435 millioner km til kometen ”Tempel 1 ” . Her skulle det sende et landingsfartøy ned til overflaten. Det var et forsøk på å forstå de mest mystiske objektene i solsystemet.  I århundrer har folk ment at kometene brakte vann til Jorda. Da de så på Månen, gjorde kraterne det åpenbart at overflaten hadde blitt bombardert av store objekter. Likende objekter må ha truffet Jorda. Planetens geologiske aktivitet har slettet sporene etter dem.  Vitenskapsmenn mente at kometene inneholdt vann i form av is.  Deep Impact var vårt første forsøk på å undersøke en inni. Om morgenen den 4. Juli 2005  ventet NASAs forskere mens forkosten nærmet seg kometen med en fart på 37000 km/t.  Det ble en fulltreffer. Eksplosjonen ble oppfanget av teleskoper over hele verden. Analyser av stoffet bekrefter at kometer inneholder mye vann. Men kan de ha brakt det vannet til Jorda? Med radioteleskopet har astronomene undersøkt vannet i kometens hale.  De ville vite om det var samme slags vann som på Jorda. Så langt har de bare analysert tre kometer.  Resultatene er ikke lyse for kometteorien.  Vannet i de tre kometene var ikke det samme som i verdens hav. Kometteorien er ikke død, men den har mistet noe av piffen.  Isteden har forskerne en spennende ny ide. Et viktig spor fikk vi 18. Januar 2000. Den kvelden lyste et sterkt lys på himmelen over vest-Cannada. Mange vitner så meteoritter komme inn i Jordas atmosfære.  Kort etter tok lokale fotografer disse bildene av sporet etter dem.  Meteoren delte seg i flere dusin mindre stykker De landet på sjøen Tagish i Britisk Columbia. Vitenskapsmenn kom hurtig på plass og gravde løs de frosne restene. Stykkene de fant i isen, var de beste bevarte meteorittene som er funnet.  En bit ble sendt il NASAs lab ved Johnson Space Center i Houston.  Michael Zolensky undersøkte den. Meteoritten var bemerkelsesverdig uskadd, selv om den ble varmet opp da den kom inn i atmosfæren. Meteorittene er gjennomfrosset etter flere millioner år i rommet. De er meget kalde. De kommer inn i atmosfæren i høy hastighet og de blir veldig varme utenpå, men oppvarmingen varer kun noen sekunder. (Dr. Michael Zolensky, NASA) Varmen kommer ikke lenger inn enn noen få millimeter. Når meteoritter treffer bakken, kjøles de veldig fort ned. Vi hører om meteoritter som starter branner. Det er alltid feil.  De er kalde å ta på etter noen sekunder. Men når en meteoritt er skrøpelig, spørs det hvor den lander. Hadde det skjedd et annet seted, hadde den blitt tilstøv på noen dager.  Det er mulig at slike meteoritter når Jorda ofte, men at de blir ødelagt. Siden innsiden av meteoritten er frosset, kunne Zolensky analysere hva den var laget av. Her er en prøve fra meteoritten.  Det svarte er leire som den du finner ute i hagen. Inni den er det vannmolekyler. Omtrent 20% av vekten er vann.  Ut fra innfallsvinkelen kunne de følge banen tilbake i rommet.  De oppdaget at den kom fra de ytre delene av asteroidebeltet.  Hvis du observerer asteroider gjennom teleskopet, ser du at lenger fra Sola du kommer, jo mer vann er det i asteroiden.  Mange tror at asteroider fra det ytre delen av beltet førte vann til Jorda.  Hvis dette er rett, kom havet fra rommet som et regn av meteoritter.  Men ett spørsmål gjenstår. Hva fikk så mange asteroider til å forlate banen sin for å krasjlande på Jorda? Synderen later til å være solsystemets største planet.  Jupiter ligger like utenfor asteroidebeltet.  Massen dens er så stor at tyngdekraften dens påvirker alt i nærheten. I en fjern fortid dro den tusenvis av asteroider ut av sirkulær bane  og inn i elliptiske baner som krysset banen til Jorda.  Da det skjedde, var kollisjoner ikke til å unngå Jorda ble bombardert. Da asteroidene traff Jorda, ble de smadret. Vannet inni dem slapp ut. Eksplosjon etter eksplosjon skapte det havet vi ser i dag. Vitenskapen trodde at dette tok flere hundre millioner år.  Nyere bevis tyder på at det gikk utrolig fort.  Bevisene kommer fra arbeidet til geologen Stephen Mojzsis.  I laboratoriet i Boulder i Colorado tok Mojzis noen av verdens eldste steiner om malte dem opp.  Han trakk ut små krystaller som heter zirkoner. Zirkon er et vanlig mineral. Det er lite og vanskelig å ødelegge.  (Dr. Stephen Mojzsis, University of Colorado)Med et ionemikroskop analyserer Mojzsis zirkonene. Han måler sammensetningen av oksygenet inni dem. Krystallene var dannet av en spesiell type stein.  En som bare kunne ha eksistert dersom det var vann på Jorda.  Det som var overraskende, spennende og gøy, var at zirkonene viste  ikke bare at ting hadde stabilisert seg påJorda overflate,  men at det var vann der. Det var vann overalt.  Mojzsis beregnet når Jorda fikk vann ut ifra alderen til zirkonene.  Zirkonene i noen av steinene der er nesten 4.4 milliarder år gamle. Det tyder på at vannet på Jorda kom hit på mindre enn 150 millioner år.  På klokka der 12 timer er hele Jordas historie, er det bare 25 minutter etter at planeten begynte å danne seg.

Jern i havet bandt oksygenet

Jorda må ha sett veldig annerledes ut.  Havet var fullt av jern, mye av det kom opp fra grunnen. Atmosfæren var mye tykkere enn i dag.  Et hav som er rikt på jern, har sett grønt ut. En tettere atmosfære hadde gitt en rødlige farge til himmelen.  Forholdene for menneskets eksistens ser bedre ut.  Temperaturen har sunket til et tolererbart nivå.  Temperatur: 93 grader.  Og det er vann som kan gi liv. Men det er et forferdelig problem.  Gassene i atmosfæren er nitrogen, kabondioksid og metan.  Det er ikke noe oksygen.  Uten oksygen er det ikke mulig for et menneske å overleve.  I sine tidligste år opplevde Jorda en rekke voldsomme eksplosjoner. Så roet aktiviteten seg ned.  En halv milliard år etter at den begynte å dannes hadde Jorda kjølt seg ned og var dekket av hav.  Men det var ennå ikke oksygen i atmosfæren.  Uten det kunne ikke dyre eller mennesker eksistere.

En forsker som har undersøkt hvordan Jorda fikk oksygen, er geologen Martin Van Kranendonk.  Forskningen hans har ført ham til Shark Bay på vestkysten av Australia.  Det er et verdensarvsted og hjemmet til store sletter med tang, sjøkuer og tamme delfiner.  Van Kranendonk skal besøke noe som er mye eldre.  Dette er ett av to steder i verden der disse underlige skapningene som heter stromatolitter, finnes. Stromatolittene har vokst her siden forrige istid for 10 000 år siden.  (Dr. Martin Van Kranendonk, Geological Survey of Western Australia) Den gangen var havnivået litt høyere så de vokste til den høyden vi ser.  Stromatolitter er privmitive strukturer. Her fins de i to former.  Korte søyler av levende bakterier og slam.  Og flate bakteriemmatter. Den levende delen består av blågrønne bakterier som benytter fotosyntese. De tar energi fra sola og gjør karbondioksid til oksygen. Det er prosessen med å avgi oksygen som har gitt oss Jorda som den er nå.  Det har gitt oss et miljø som vi kan leve i på planeten vår. Det som får ham til å tro at stromatolitter skapte vårt oksygen er en forbløffende oppdagelse i en fjern region nord i Australia.  Dette er Pilbara, et av verdens eldste landskap.  Vil du vite hva som skjedde tidlig i Jordas historie, er dette stedet.   Det er som å reise med tidsmaskin til den tidlige Jorda. Det ga meg gåsehud å gå i dette eldgamle miljøet. Her kan vi se prosesser som skjedde for 3.5 mrd år siden. På et hemmelig sted ligger de eldste fossilene vi kjenner til. Stromatolittenes forfedre.  Det utrolige er at her finner vi de eldste tegnene til liv på Jorda.  Foran meg ser vi våre tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre.  Ingen vet hvordan livet på Jorda begynte. Men fossilene tyder på at det begynte kort tid etter at Jorda ble til.  Disse stromatolittfossilene er 15 ganger eldre enn dinosaurene.  Bakterien som lagde dem, levde her 1 mrd år etter Jordas tilblivelse. På vår tolvtimersklokke er tiden nå ti over halv tre. Dette var de første organismene som gjorde atmosfæren rik på oksygen. Det har latt menneskene og livet slik vi kjenner det, utvikle seg på Jorda.  Hvis stromatolittene eksisterte på Jorda for 3.5 mrd år siden, burde de ha økt oksygeninnholdet i lufta, men det ser ikke sånn ut.  De neste 1 mrd årene endrer ikke oksygeninnholdet seg stort.  Hvor det ble av alt oksygenet stromatolittene produserte, kan vi se i denne dalen i nasjonalparken Karijini i Australia. I disse steinene ligger nøkkelen til det manglende oksygenet.  Geologene kaller steinene jernrike bergarter. De tror at de eksisterer pga stromatolittene. Disse bergartene skyldes utrolige sammentreff i Jordas historie De ble dannet for 2.4 mrd år siden da Jorda var veldig ung. Vi tror de er produktet av mikrober i de gamle havene. Jordas tidlige hav var fulle av jern.  Da stromatolittene pøste ut oksygen, reagerte dette med jernet i vannet. Du kan se hva som skjer i dette enkle eksperimentet.  Vannet inneholder jern, og vannet har samme farge som det tidlige havet.  Pumpa gjør stromatolittenes jobb og pumper ut oksygen.  Oksygenet reagerer med jernet og danner jernoksid. Det viser seg som rust.  Det var så mye jern i havet at i over 1 mrd år tom det opp nesten alt oksygenet stromatolittene produserte. Rusten falt til bunnen av havet og ble gjort om til stein. Man beregner at over hele verden har disse steinen bundet mer enn 20 ganger så mye oksygen som det fins i atmosfæren i dag.  Og det tok utrolig lang tid å danne dem.  På klokka der Jordas historie er representert som 12 timer, kan vi se at planeten dannes i løpet av de første 8 minuttene. Etter 25 minutter har den kjølt seg ned og fått vann på overflaten. Men det tar 4,5 timer å fjerne mesteparten av jernet fra havet.  Og sette det av i disse steinene.  Da først begynner oksygeninnholdet i atmosfære å øke.  Dette skjedde for ca. 2.5 mrd år siden.  De neste 2 mrd årene stev nivåene. For 500 millioner år siden hadde det et nivå der dyr kan overleve. Kan mennesker endelig leve på planeten vår? Planeten er kjølt ned. Det fins vann å drikke og luft å puste. Hvis vi kunne reise tilbake til denne tiden, kunne vi overleve. Men Jorda har en lang tid igjen før de første menneskene kommer. 37 minutter før midnatt dukker dinosaurene opp. Ti minutter før midnatt utslettes de av en katastrofe.19 sekunder før midnatt dukker de første menneskene opp. Det har tatt over 4 mrd år. Av et enormt område med frossent støv og gass har naturkreftene skapt vår eneste trygge havn i universet. Vårt hjem, Jorda.

 

Dette innlegget ble publisert i Vitenskap. Bokmerk permalenken.