Skules Blogg

Transcript  fra et program som ble sendt på Discovery Channel:

Alt vi ser rundt oss er laget av materie, atomer og molekyler. En bil består av mange forskjellige materialer, som stål, gummi og glass. De materialene er igjen laget av en kombinasjon av grunnstoff, som jern, silisium, krom og karbon. Hver eneste del som utgjør denne bilen ble skap av vårt voksende univers. Fysikeren Laurence Krauss studerer hvordan atomene vi ser på vår planet er blitt til.

Vi består faktisk delvis av stjernestøv og delvis av støv fra Big Bang. (Prof. Lawrence Krauss. Case Western Reserve Universitas) De fleste atomene i kroppen er fra stjernekjerner, men noe stammer helt tilbake fra Big Bang. Vi er virkelig kosmiske individer. Hvert atom ble til over milliarder av år siden ved evolusjonen av universet. Alle atomene i denne bilen kom fra stellareksplosjoner. Fra supernovaprosesser og stellarevolusjon. Men de ble skapt på forskjellige tider i evolusjonen. For å forstå hvordan universet lagde alt råmaterialet vi ser på jorden, må vi ta en utrolig reise gjennom tid og rom til øyeblikket universet vårt ble født.

I begynnelsen var det ingenting. Ikke noe rom, ikke noe tid. Så ble det lys. Plutselig kommer et bitte lite lysglimt til syne. Det var brennhett, og inni denne lille ildkulen var hele rommet. Dette var bokstavelig talt begynnelsen på tid. En kosmisk klokke tikket. Tid kunne flyte, og rom utvide seg.

-På de tidligste tidspunktene av Big Bang, helt tilbake til T=0, var alt vi kan se, alt materie og energi i alle galaksene, en gang oppbevart i et rom som var mindre enn ett atom i dag.

Ideen om at vårt univers en gang var bitte lite, kom fra den briljante amerikanske astronomen Edwin Hubble.  På 1920-talle trodde de fleste astronomene at alt som var synlig på nattehimmelen var stjerner, og at de var del i vår galakse, Melkeveien. Men Hubble var ikke overbevist. Han studerte en svevende lyssky, Andromeda Nebula, og viste at det var en stjernesky, en annen galakse langt utenfor vår egen galakse. Han viste at disse andre galaksene var langt borte fra vår. Jo lengre borte, jo raskere så de ut til å bevege seg. Universet vokste. Og hvis universet vokste, må det på et tidspunkt i fortiden ha vært mindre. Mye mindre.  Og det må ha vært en begynnelse. Ideen om Big Bang ble født.

Teorifysikeren David Spurgle er Big Bang-ekspert.Big Bang-teorien handler ikke egentlig om starten på universet. (Prof David Spergel, Princeton University) Det er en teori om universets evolusjon. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde under Big Bang. Men forskere vet at et brøkdels sekund etter universets fødsel holdt denne bitte likke ildkulen allerede på å utvide seg. Vi vet ikke hvordan universet begynte. Vi starter da universet var en milliard av en milliard av en milliard av et minutt gammelt. Nokså ungt. Universet var på størrelse med en klinkekule.

Mindre enn et trilliontrilliondels sekund etter Bing Bang var universet på størrelse med en klinkekule, veldig ustabilt. Det vokste enormt.  Under den utrolige raske utvidelsen utvidet rom seg raskere enn lysets hastighet.  På samme måte som denne varme glassballen blåser opp utvidet universet seg. I alle retninger samtidig.  Og etter hvert som det utvidet seg, kjølte det seg også ned.  Et trilliontrilliondels sekund etter Big Bang var universet like lite som en knyttneve. En brøkdel av et sekund senere var universet like stort som Mars.  Et brøkdelssekund etter det igjen var det 80 ganger så stort som Jorden.  Et trilliondelssekund etter Big Bang utvidet fremdeles universet seg.  Men det inneholdt ikke materie. Det var ren energi. Einsteins berømte likning, E=mc2 viste at masse energi er ensbetydende. Det gav oss kunnskapen til å bygge masseødeleggelsesvåpen. Det avslørte også hvordan universet skapte det første materien.  Når en atombombe eksploderer blir en liten mengde materie tilintetgjort og konvertert til energi. I babyuniverset skjedde det motsatte. Det konverterte ren energi til materiepartikler.  Men det var et problem.  Universet lagde både materie og erkerivalen antimaterie, og når de møttes, utslettet de hverandre.  Det begynnende universet var en krigssone. En dødskamp mellom materien og antimaterie. Utsletter de hverandre fullstendig, ville universet vært fullt av energi og uten galakser, stjerner, planeter eller liv. Heldigvis for oss var det en ubalanse mellom partiklene.  For hver 100 million antipartikler som dannet seg dannet 101 millioner materiepartikler seg.

Det ene partikkelen per 100 million var nok til å lage det vi ser i dag. Denne like ubalansen ga oss alt materien vi ser i universet. Galakser, stjerner, planeter, og til og med cabriolet og oss selv.

Astrofysiker Carlos Frank fra Durham University i England forklarer

Vi er avfall fra tilintetgjørelsen av materie og antimaterie. (Prof. Carlos Frenk, Durham University) Vi er restene fra den prosessen. Hvis ikke denne asymmetrien dannet seg, ville universet vært kjedelig. Ingen strukturer, galakser, planeter. Nøyaktig hva dette nyfødte universet var, har utfordret kosmologer siden Big Bang-teorien ble lagt frem. I et av verdens største laboratorium klarer de å rekonstruere forhold som nesten helt sikkert eksisterte øyeblikket etter Big Bang. Det heter Relativistic Heavy Ion Collider, RIC forkortet.  Det befinner seg på Brookhaven National Laboratory på Long Island.  Som en tidsmaskin tar den oss til et timillionsdelssekund etter Big Bang. Her akselerer vitenskapsmenn som Todd Santogata subatomiske partikler til lyshastigheten for så å krasje dem inn i hverandre.  Partiklene beveger seg i motsatt retning i dette fire km lange røret, 78000 ganger/sek, og kolliderer så i denne store detektoren.  Den er større enn et treetasjers hus. Når de treffer hverandre, produserer de en voldsom varme, akkurat som i det ekte begynnende universet.

Vi tror begynnelsen på universet var mange ganger så varmt som solen (Dr. Todd Satogata, Brookhavne National Laboratory) Ved sammenstøtet av kjernene smelter man og lager materie som er varmt nok til å gi oss et glimt av det tidlige universet. Når partiklene kolliderer, sprenges de og kaster ut enda mindre partikler. Det blir som å krasje to biler inn i hverandre for å se komposisjonen. Når man kjører frontene inn i hverandre mange ganger, begynner man å se ulike mønstre. Et hul her, en radiator der.  Etter kort tid skjønner man at en bil er laget av de bestemte delene.  Vitenskapsmennene ved Brookhaven oppdaget at under disse kollisjonene oppstår en helt ny form for materie som bestrider de tidligere teoriene om karakteren på det tidlige universet. Det er ikke en gass. Det er en væske Den var utrolig varm: 100 millioner ganger varmere enn soloverflaten. Det var så mye energi i det tidlige universet at partiklene vibrerte så raskt at det ikke klebet. Det var ingen friksjon, og det fløt utmerket.  Denne væsken er perfekt. Den har ikke viskositet.  Den perfekte motorolje, bortsett fra at den er tre trillioner grader varm.  Inne i RIC eksisterer denne væsken kun i et brøkdelssekund. Inni RIC eksisterer denne væsken kun i et brøkdelt sekund.  Forskerne her har rekonstruert 13 milliarder år gamle forhold.  Til tross for at universet var den perfekte væske, var det i opprør. En mengde subatomiske partikler krasjet inni hverandre og frigjorde mer og mer energi.  Det var så mye energi at med mindre partiklene roet seg ville de aldri binde seg og lage atomer, materiens byggeblokker.  Og universet ville ikke ha skapt galakser og stjerner. Eller oss.  Universet er et milliondelssekund og har vokst fra atomstørrelse til åtte ganger størrelsen på solsystemet.  Etter det utrolige opprøret i det første milliondelssekundet var universet nå relativt rolig.  Over de neste tre minuttene kjølte det voksende kosmos seg nok til å binde protoner og nøytroner og forme de første atomkjernene, hydrogen og helium.  De var foreløpig ikke ordentlige atomer.  De manglet en vital del, elektronet.  I det varme babyuniverset var det mange elektroner. Men det var så mye varme/energi at de beveget seg for fort til å binde seg. Det ville forbli slik i over 300 000 år.  380 000 år etter Big Bang var universet like stort som Melkeveien.  Det hadde kjølt seg ned fra over 5 millioner grader tilet par tusen.  Etter hvert som det kjølte seg ned, roet også elektronene seg. Universet var klart for å lage sine første ordentlige grunnstoff. En av de første vitenskapsmennene til å oppdage dette viktige øyeblikket, var Arnold Penzias.  I 1963 begynte 30 år gamle Penzias og kollegaen Robert Wilson arbeidet med en ny antenne i New Jersey.  De undersøkte egentlig kosmiske radiobølger, men kom over en av tidenes største oppdagelser.  Da de prøvde ut utstyret, oppdaget de en uforventet bakgrunnslyd.

Det var signaler som vi trodde kom fra himmelen (Dr. Arno Penzias, Former Chief Scientist Bell Laboratories) Vi eliminerte veldig forsiktig bakken, og selv solsystemet.  Vi gjorde undersøkelsen i forskjellige årstider, kilder laget av mennesket, utstyr. Alt dette eliminerte vi.  I desperasjon begynte de å lure på om det rare signalet kanskje hadde en mer jordisk opprinnelse.  Duer holdt til i antennen deres, og de var full av fugleskitt.  De lurte på om duene kunne være kilden til det underlige signalet.  Løsningen var enkel: Duene og skitten måtte bort.  Vi fikk omsider fjernet skittet og duene. Det var vanskelig, for de ville tilbake, så vi måtte sende dem av gårde.  Men selv uten de plagsomme duene gikk ikke det mysteriøse signalet bort.  Vi hadde som eneste løsning a denne radioaktiviteten kom fra himmelen.

Jeg kunne ikke gjøre rede for det.Det underlige signalet de fanget opp vill vise seg å være en av de viktigste vitenskapelige oppdagelsene.  Men forklaringen til bakgrunnslyden starter ikke med lyd, men med begynnelsen på ls. Vi tar som regel lys for gitt.  Men i det tidlige universet for 13 milliarder år siden, så man ingenting. Lyset var fanget. Universet var tåkete. Men etter hvert som det vokste og kjølte seg ned, roet elektronene seg. Protonene tok tak i de rolige elektronene og lagde de første hydrogen- og heliumatomene. Universet var plutselig ikke fullt av så mange elektroner.  Tåken lettet, og lyset var ikke fanget lenger.  Det slet seg frem i universet og skapte på den måten en lyseksplosjon.

Hadde vi vært der, ville vi sett et opakt univers bli gjennomsiktig. Tåken ville lette og vi ville se lysglimt omring oss. Det må ha vær spektakulært.Lyset ble så saktere og kjøligere, og ble til mikrobølgestråling.  De var dette svake 13 milliarder år gamle radiosignalet de fanget opp. Det de hørte var det stille ekkoet av øyeblikket det første atomet ble til.

Det er egentlig lyset fra universets opprinnelse, Vi hadde en gammel FM-mottaker som vi stilte inn mellom kanaler. Det fanges ikke opp på en stasjon. Man hører et. Det kaller vi støy. Har man et godt radioanlegg, er ½ % av lyden av Big Bang. Vi kan også se øyeblikket de første elementene ble til.  Hvis tv-en ikke er stilt inn, er en liten fraksjon av lyden  13 milliarder år gammel radiostråling. Men denne strålingen er ikke den eneste påminneren. Selv vannet vi drikker, er et memento.

Det er nokså utrolig at hver gang vi tar en slurk vann, tar vi inn hyrogenatomer som stammer tilbake til Big Bang.

Gjennom de neste milliarder årene vokste universet videre, kjøltes ned og ble mørkt igjen.  Så langt hadde universet bare laget hydrogen og helium. Men verden vi lever i, er laget av over100 forskjellige grunnstoff.  Uten dem ville universet ha vært et kjedelig sted bestående av gass.  Komplekse materier, planter, biler og mennesker hadde ikke vært til.  Universet trengte å få hydrogen- og heliumatomene til å fusjonere.  For å fjøre det, måtte det lages stjerner. Universet var nå 200 millioner år og billioner av lysår i størrelse. Temperaturen ar blitt lavere enn flytende nitrogen:  -221 C.  I tillegg var det mørkt og hadde forblitt slik: Med en mengde gass, men uten galakser, stjerner og planeter. Men noe sto i veien. Babyuniveret var ikke perfekt.

Carlos Frank har laget en 3D-simulering av det tidlige universets utvikling.  Den viser at da universet oppstod fra Big Bang var det ujevnt.

Små sprekker oppstod. De var veldig, veldig, veldig små. Det var som et utslett i babyuniversets ansikt som senere utviklet seg til mønstrene vi ser i galaksene i dag.  Uten disse sprekkene hadde universet vært et ensformig sted. De første ledetrådene til sprekkenes utvikling til galakser og stjerner kom da andre vitenskapsmenn utforsket Big Bang-strålingen.

Utstrålingen Penzias og Wilson så, var, så langt de kunne se, uniform.

De neste 25 årene prøvde kosmologer å finne bitte små variasjoner. Og det gjorde de ved å bruke WMAP. En romsonde med formål å oppdage og age en detaljert analyse av variasjoner i bakgrunnsmikrobølgeradioaktiviteten.  Den 150 000 000 – stroben med utrolig sensitive instrumenter ble skutt opp i 2001. Øynene våre oppfatter bare synlig stjernelys. Men WMAP kan stilles inn til å se usynlig mikrobølgeaktivitet. Da den var i bane rundt solen, fanget den opp de n svake aktiviteten som har vært i universet siden tidenes morgen. Når vi ser på denne kosmiske bakgrunnsaktiviteten, ser vi på noe som har nærmet seg oss siden 500 000 år etter Big Bang. I begynnelsen så mikrobølgeuniverset veldig ensformig ut. Men da sonden forsterket kontrasten, ble resultatene spektakulære. Babyuniverset var slett ikke kjedelig, men fullt av svinginger. Disse små svingingene forteller som variasjonene i tettheten. Delene med høy tetthet vil kollapse og danne grupper med galakser. Regionene med lav tetthet vokser og blir tomrommet mellom galaksene. Dette bildet er vår forbindelse mellom universet som baby, en halv million år gammelt, til dagens univers, 13.7 milliarder år. Disse små ufullstendighetene ville bli til galakser og stjerner. Det er en av fysikkens mest utrolige læresetninger. Ideen om at galakser som Melkeveien som har 100 millioner stjerner en gang startet sitt liv som en liten sprekk i universets struktur. Materialet i disse sprekkene ble fylt med skyer av hydrogenatomer. Rommene mellom skyene ble større og større. Gasskyene ble tykkere og varmere. Tyngdekraften trakk skyene sammen på filamenter, som perler i et vev. Et kosmisk vev der de enorme filamentene dannet store hansker der stjerner og galakser ville vokse. Etter hvert som universet utviklet seg ble gasser kondensert til skyer.  De kollapset og dannet stjerner og plasserte seg på en roterende skive som ville bli en galakse slik som Melkeveien. Over millioner av år fusjonerte hydrogenatomene og ble varmere.  Atomene begynte å fusjonere og frigi energi, og gasskyene begynte å lyse sterkt. Omsider ble en stjerne født.  Over hele universet tente millioner av stjerner seg for første gang. Tilsynekomsten av de første stjernene hadde vært en utrolig begivenhet.  Vi ville ha sett fyrverkeri. Individuelle, store lysglimt ble til etter hvert som stjerner ble født og brente seg selv ut. Universet er trillioner ganger så stort som sin opprinnelige størrelse.  Det var fullt av nye stjerner som var laget av hydrogen og helium.  De unge stjernene lignet ikke i det minste vår sol.  De var veldig ustabile. Men det var nettopp denne ustabiliteten som ville gjøre universet mer interessant. Inni hver nye stjerne skjedde det noe utrolig. Det ble laget nye grunnstoff. Ideen om at stjerner bygger atomer, kom fra den britiske astrofysikeren Sir Fred Hoyle, en av 20. Århundrets største astronomer. Hoyle trodde ikke verden begynte med én eksplosjon.  Han syns Big Bang var en hån. Han ville vite hvor tyngre grunnstoff enn hydrogen og helium kom fra. Han fant ut av stjerner oppførte seg som kjernereaktorer. Litt som en hydrogenbombe i slow motion.  Men milliarder ganger mer kraftig og at atomavfallet var nye grunnstoff. Men det ok årevis før forskere kunne bekrefte teorien hans, ved hjelp av å analysere stjernelys. Grunnstoff gir fra seg lys på en bestemt frekvens når det varmes opp. Se for deg en natriumgatelykt. Den gir gult lys, særegent for natrium.  Det samme gjelder stjerner. La oss ta solen som eksempel. Bryter man lyset ned i et spektrum ser man en strekkode som korresponderer med grunnstoff. De har alle en særegen farge som hjelper forskere å identifisere grunnstoff. Hydrogen for eksempel Det gir hovedsakelig fra seg rødt lys. I 1990 sendte NASA opp Hubble-romteleskopet for å klargjøre mysteriet fra vårt tidligere univers.  Hubble lovte vitenskapsmenn enestående syn av det unge universet. Det ville kunne se tilbake i tid og rom og utforske gamle stjerner og se om de lagde nye grunnstoff.  Men drømmen ble snart det verste marerittet. Etter at Hubble ble sendt opp, oppdaget man at speilet var forvridd.  Alt var ute av fokus.  Det trengte korrigerende linser.  Den eneste måten å fikse det på, var å sende opp enda et romskip.  En av reparatørene var astronaut Jeff Hoffman.  Vi jobbet med et teleskop til 2 000 000 000 Det siste vi ville (Prof. Jeff Hoffman, Former NASA Astronaut) var å ødelegge noe og gjøre vondt verre.  Først måtte redningslaget fange det ødelagte teleskopet. Deretter utføre en reparasjon aldri tidligere utført. Først måtte de åpne dørene på utsidene av teleskopet. Noe som er veldig annerledes med Hubble sammenlignet med en bil er at bak deg er verdensrommet. Jorden er under deg, stjerner over.  Astronautene måtte utføre presist arbeid i de vanskeligste forhold.  Når man jobber i romdrakter er hendene dine i tykke, stive hansker. Det er som må jobbe med skihansker. Det var litt av en utfordring. Alt gikk bra inntil Hoffmann prøvde å lukke de store dørene. Det gjensto bare å lukke dørene. Men de ville lukke seg ordentlig. Dørene var litt skjeve.  Det tok litt tid før jeg virkelig oppfattet det. Går ikke dørene igjen, forsvinner teleskopet.  Med improvisert verktøy klarte han og en kollega omsider å lukke dørene.  Det tok fem dager å reparere teleskopet. Kosmologer verden over holdt pusten sammen.  De ventet for å se om tidenes dyreste teleskop ville yte det designerne hadde lovet.  Jeg husket nyttårsaften i 1993. 31. Desember. En gammel venn fra Space Telescope Science Institute ringte.  Jeff, har du champagne til overs? Spurte han.  Jeg sa det var en halv flaske igjen.  Han sa, åpne den igjen, for vi har fått det første bildet, og Hubble virker.  Dette så Hubble. Bildene var over alles forventinger.  Hubble fange de siste øyeblikkene i en stjernes liv når den eksploderer og gasser og støv blåser bort.  Den fanget også interstellare” utklekninger” av nyfødte stjerner som eksploderte til liv milliarder av år tilbake og millionkilometerlange mørke pilarer med kosmisk støv, klare til å klekke en ny generasjon med stjerner og planeter.  Men Hubbles største øyeblikk var ennå ikke kommet.  Over en tidagersperiode i 1995 ble teleskopet rettet mot et tomt rom.  Det som kom frem var et bilde av et vev av fjerntliggende galakser. Hubble så tilbake i tid til noen av de tidligs skapte galaksene. Det avslørte tusenvis av galakser man aldri hadde sett. Universet ble for oss mye rikere etter ”Hubble Deep Field” Det viste for første gang svake bilder av galakser dannet bare en milliard år etter Big Bang.  Forskere så så på lysspekteret fra disse fjerntliggende stjernene.  De viser at de tidlige galaksene hadde alt laget grunnstoff som er tyngre enn hydrogen og helium.  Sir Fred Hoyle tok kanskje feil ang universets fødsel, men han hadde rett angående stjernene. De tidlige stjernene fungerte som termokjerneraktorer i at de lagde nye grunnstoff. Man kan tenke på skapelsen av alle grunnstoffene i dette rommet som et bilsamlebånd. En og en del blir lagt til inntil bilen er komplett.  Fusjonsreaksjonene inni stjernene utløser enorme mengde med energi. Det tvang atomene til å binde seg og lge nye og tyngre grunnstoff.  Tre heliumkjerner dannet karbon. To karbonkjerner fusjonerer og lager magnesium. Magnesium til neon.  Og så videre over en periode på mange hundre tusen år, helt til silisium fusjonerte og dannet jern.  Jern er et spesielt atom. Protonene og nøytronene i kjernen er veldig tett bundet. Selv den ekstreme temperaturen i stjerner får den ikke til å fusjonere i tyngre grunnstoffer. Det forblir resolutt jern.  De var ved veis ende. Produksjonsbåndet av grunnstoff stanset.  Men universet vårt var ennå ikke komplett.  Alle vannets ingredienser eksisterte, og noen av grunnstoffene til å bygge store deler av cabrioleten vår.  Mange av ingrediensene til å age et menneske eksisterte også.  Oksygenet vil puster inn, kalsiumet i bena våre, jernet i blodet vårt.  Men vi manglet vitale grunnstoff, som krom til støtfangeren vår.  I tillegg til metaller som sink, som kroppen ikke kan leve uten.  Universet var i ferd med å starte en kreativ fase der den produserte alle grunnstoffene som er tyngre enn jern. Å få plass de siste brikkene i universets fødsel vil kreve noen av de kraftigste eksplosjonene universet har opplevd.  Universet har blitt 500 millioner år. Det vil ta enda 13 milliarder år før mennesket lever på jorden.  Enorme nye stjerner har laget mange av grunnstoffene vi ser rundt oss, men noen av de vitale mangler: Tungmetaller som krom og sink og de dyrere: gull og platina. For å fullføre tryller universet frem det mest utrolige fenomenet siden Big Bang: Massive eksploderende stjerner som heter supernovaer.  Da disse stjernene fikk de letter grunnstoffene til å gå på tomgang kollapset de og skapte store mengder med energi og enorme eksplosjoner. Eksplosjonene var så kraftige at de fusjonerte de tyngste grunnstoffene. Grunnstoffproduksjonen var i gang igjen. Tony Mezzacappa fra Oak Ridge National Laboratory tror at uten de eksploderende stjernene ville ikke livet eksistert.  Livet slik vi kjenner det, hadde ikke eksistert uten de eksplosjonene. (Dr. Tony Mezzacappa, Oak Ridge National Laboratory)  De er helt klart et av nøkkelleddene i opprinnelseskjeden vår fra Big Bang til nåtiden.

[ctp_print]

Transcript  fra et program som ble sendt på Discovery Channel:

I det enorme kosmos vet vi bare om ett sted der mennesker kan overleve. Det virker som om Jorda ble skapt for oss. Den gir oss vann til å drikke, mat til å spise og luft til å puste.  Det er vårt eneste hjem, og vi er helt avhengige av den.  Men for fem milliarder år siden eksisterte den ikke.  Der Jorda nå er, i utkanten av galaksen Melkeveien, var det bare en stor sky av gasser og støv. Dette er den utrolige historien om hva som gjorde den støvskya til planeten vår.

Sky av støv

En som vet hva som skal til for å bygge en planet, er Tom Fleming. Med teleskoper som disse på Kitt Peak i Arizona har astronomer funnet ut hvordan Jorda ble til.  Alt begynner med en stor sky som består av gass og støv. Små partikler med skitt og sandkorn (Dr. Tom Fleming, University of Arizona) Vitenskapen kaller slike områder med støv og gass for molekylskyer. Men de er ikke som de skyene vi kan se på Jorda. Molekyskyene er enorme. De strekker seg flere hundre lysår.  Fra slike skyer, fotografert av Hubble-teleskopet, ble Jorda dannet.  Skyene består av masse fra hundrevis av døde stjerner. De store molekylskyene hadde en liten rotasjon. Da den krympet, begynte den å rotere fortere. Energien fra stoffet som kom til fra rommet, gjorde kjernen varmere.  Denne roterende kulen ble til vår egen sol.  Resten av skya roterte så fort at den ble en skive av støv og gass.  Dette var livets vugge. Materialet som skulle danne Jorda og planetene. Til ganske nylig var det et mysterium hva som gjorde støvet til en planet.  Men i mai 2003 førte et morsomt eksperiment om bord i den internasjonale romstasjonen til en stor oppdagelse. Don Pettit ville se hvordan vektløshet virket på ulike stoff.  I en rekke enkle eksperimenter filmet han bobler.  Brusetabletter Virvler av farget vann. Så fylte han en plastpose med salt. Det siste eksperimentet ble en åpenbaring.  Men Pettit skjønte ikke betydningen.  Han som fant ut hva det betydde, var astronauten Stanley Love.  Don liker å søle. Ett av påfunnene var å legge ting i plastposer.  (Dr. Stanley Love, Nasa) Ting som sukker og salt og pulverkaffe. Han blåste opp posen og ristet den for å se hva som skjedde. De små partiklene dannet klumper, som hybelkaniner.  Da han så en video av eksperimentet, skjønte Love at dette var viktig.  Don tok filmen og viste den. Alle stoffene i ulike poser.  Ja, det var kult, sa jeg.  Du har løst et gammelt problem om hvordan planeter dannes.  I vektløshet oppførte krystallene seg annerledes enn på Jorda. Love skjønte hva som fikk dem til å klumpe seg. Når to materier gnis mot hverandre, flytter elektroner seg mellom dem.  Dette skjer når du gnir en ballong mot håret.  Når du får støv eller hva som helst i vektløshet og rister og lar det støtet sammen, får det en elektrisk ladning.  Det klumper seg umiddelbart.  Du kan skille det ved å riste på posen. Etterpå klumper det seg igjen.   I de første sekundene av sitt liv kan Jorda ha sett ut som dette.  Vitenskapsfolk tror at dette skjedde for 4.5 milliarder år siden. For å følge utviklingen av kloden skal vi representere tiden som går fra dannelsen til nåtida, som tolv timer på en klokke.  Klokka tolv begynner klokka å tikke.  Jordas utvikling mot å bli en planet der liv kan eksistere, har begynt.

Det første skrittet tok ikke lang tid.  Når klumpene hadde blitt til objekter på 800 meter i diameter, var massen stor nok til å tiltrekke seg material fra skiven rundt dem. Som enorme støvsugere kretset de rundt sola og sugde opp materie til det ikke var mer igjen, I det indre solsystemet vokste klumpene til ca 20 planeter.  Denne prosessen tok 3 millioner år. Mindre enn 30 sekunder på klokka.

Månen dannes etter kjempekollisjon med annen planet

Neste stadium i Jordas utvikling var svært voldsomt.  Mens de 20 planetene gikk i bane rundt sola, påvirket tyngdekraften deres hverandre, og de begynte å kollidere I hver kollisjon ble to planeter slått sammen. Kollisjonene reduserte de indre solsystemet til noen få planeter. Inkludert Venus, Merkur, Mars og Jorda.  Astronomene tror at dette tok 30 millioner år.  Det har nå gått fem minutter. Men hvordan var Jorda nå? Hva hadde skjedd hvis et menneske havnet her?  Energien fra planetkollisjonene gjorde Jorda ufattelig varm.  Rundt 4700 grader celsius, fem ganger temperaturen i en kremasjonsovn. Et menneske hadde forsvunnet i en sky av damp og aske. Da planeten kjølte seg ned, truet en annen fare. En storm med ladde partikler nærmer seg den unge kloden.           Den er så intens at den kan gjøre slutt på alle sjanser for liv.

Solstormer

For 4,3 milliarder år siden kollapset en støvsky og dannet vårt solsystem. Sola, planetene og jorda. Da Jorda begynte å kjøle seg ned, stod den ovenfor en stor trussel.  En orkan med dødelige partikler fra Sola.  Boulder i Colorado. Ved romsentret følger man stormene på Sola. Det er det mest ekstreme været du vil se. En lett bris der er 320 km/s.  Og en lav temperatur er 4400 grader. De må overvåke døgnet rundt, for en storm på Sola påvirker oss på Jorda.  Romforsker Rodney Vierreck vet hvor farlig Sola kan være. Sola er en enorm eksplosjon. Fra den eksplosjonen slippes det ut ladde partikler (Dr, Rodney Viereck, Space Environment Center)  Disse partiklene utgjør solvinden. De beveger seg mot Jorda med en fart på 1 600 000 km/t. Hvis solvinden blir for sterk, kan den være dødelig.  Vi ser på Sola, og når vi ser noe som kan få virking her på Jorda, så advarer vi astronauter og flyselskaper om det som skal skje.  De ladde partiklene i solvinden kan ta livet av levende celler.  En intens solstorm kan drepe en astronaut ute i rommet.  Men solvinden kan også ha en fatal virkning på planeter.  Jorda er omgitt av en atmosfære, et tynt lag med gasser som beskytter planeten mot de ekstreme temperaturene i rommet.  Når de ladde partiklene treffer atmosfæren, kan de skrelle den vekk.  Du kan se hvor ødeleggende vinden kan være på Mars. I millioner av år har solvinden blåst bort det meste av atmosfæren.  Nå er det ikke flytende vann på bakken, for lite luft til å puste.  Dette kunne ha blitt Jorda skjebne. Hvorfor skjedde det ikke?  Svaret ligger i det øyeblikket da Jorda ble til.  Da jorda ble dannet, produserte kollisjonene med objekter varme.  Varmen ble så intens at selv sein smeltet. De letteste stoffene steg opp til overflaten.  De tyngste stoffene, som jern, sank ned mot midten.

Jernkjerne danner en magnet som lager magnetfelt som beskytter mot solstormer

Her dannet de en flytende kjerne.  Det er denne kjerne av jern som beskytter oss mot solpartiklene.  Hvordan kjerne beskytter oss er tema for forskningen til Dan Lathrop.  I laboratoriet sitt i Maryland roterer han modeller av kjerne for å studere hvordan den oppfører seg.  Jordas kjerne er som en dynamo som skaper et magnetisk felt.  Jordas kjerne er som en dynamo som skaper et magnetisk felt. (Dr. Daniel  Lathrop, University of Maryland). Her skaper strømmene i det flytende jernet magnetiske felt. Lathrop fant at rotasjonen av kjernen skaper et magnetskjold rundt Jorda. Vi ser hvordan strømmen skaper magnetfeltet. Jeg tar jernspon. Jeg drysser dem rundt denne spolen.  Spolen representerer Jordas kjerne.  Jernsponet viser oss formen til magnetfeltet.  Jeg kobler til strømmen. Vi ser at jernsponet ligger langs feltlinjene. Feltet går gjennom kjernen og danner sirkler i endene.  Elektrisiteten danner et magnetisk felt.  Det samme skjer i større skala med Jordas kjerne.  Det magnetiske feltet gir planeten en nordpol og en sydpol.  Det strekker seg langt ut i rommet. Det er dette vi kaller magnetosfæren.  Den beskytter oss mot solvinden.  Når solpartikler kommer mot Jorda, blokkerer magnetosfæren dem.  De som slipper igjennom, bøyes av ved polene.  Her, idet de kommer inni Jordas atmosfære, reagerer de ned luftmolekyler og skaper lysfenomener. Nordlyset og sørlyset.  I dag tærer solvinden fremdeles på atmosfæren.  Men takket være magnetosfæren er ikke tapet livstruende.  Vi beregner at 2-5 kg av atmosfæren forsvinner med solvinden i sekundet. Heldigvis for oss er tiden det vil ta å miste atmosfæren mange ganger Solas levetid.  Det magnetiske feltet som dannes av jernet i kjernen av Jorda, spilte en viktig rolle i planetens utvikling. Uten det hadde vi ikke hatt noe luft å puste i.  På klokka der 12 timer er Jordas historie, har det gått 6 minutter. Jorda ser ikke ut som vi er vant til, men kan et menneske overleve her nå? Det er mulig at temperaturen er lav nok hvis man har beskyttelsesdrakt.  Temperatur: 1100 grader. Takket være kjernen av jern er planeten beskyttet mot solvinden.  Men det er verken oksygen eller vann på Jorda. Vi hadde ikke klart oss. Hvis et menneske kunne ha overlevd, måtte det forvente et sjokk. Noe stort skal snart skje.  Jorda er på kollisjonskurs med en annen planet. Den vil få oppleve det største smellet i sin historie.  Vi har sett hvordan en sky av støv og gass kollapset og dannet solsystemet. Jordas kjerne av flytende jern skapte et magnetisk felt som beskyttet planeten mot den farlige solvinden.

Kollisjon med annen planet

Jordas dannelse var en voldsom og dramatisk prosess. Men noe enda større skulle skje.  En kollisjon som ville smelte hele planeten. Den eneste grunnen til at vi vet at dette skjedde, er et stort objekt som går i bane over hodene våre. Månen er Jordas trofaste ledsager. Gjennom århundrene har vi lurt på hvor den kom fra.  Det var mange teorier. Noen trodde den var dannet da den unge Jorda roterte så fort at den slynget materiale ut i rommet.  Andre mente at Månen var en planet som ble fanget av Jordas tyngdekraft. Men ingen visste det sikkert. I 1963 startet USA Apollo-programmet. Et av målene var å oppdage hvordan månen ble dannet.  På 60- og 70-tallet besøkte USAs astronauter Månen 6 ganger. De spilte golf, Det testet sine kjøreferdigheter. Og de samlet inn 380 kg stein som forskerne hjemme kunne studere. Bitene de tok med hjem til Jorda, avslørte noe merkelig.  Forskerne fant at de var veldig tørre, som om de var oppvarmet.  Det var forbløffende.  En teori om Månens dannelse måtte forklare dette mysteriet.  På 1990-tallet testet planetforsker Robin Canup en ny teori.  Hun undersøkte hva som ville skje om Jorda kolliderte med en annen planet.  Resultatet var en åpenbaring.  Her er en simulering a en kollisjon med en planet på størrelse med Mars. (Prof. Robin Canup, Southwest Research Institute) Den ser vi øverst. Den kolliderer med den unge Jorda, som vi ser her. Jorda blir truffet i en vinkel på 45 grader. Du ser denne lange armen av materie, det er planeten som traff Jorda. Den er strukket ut av selve kollisjonen. Vi har en klump her som vil treffe Jorda igjen. Etter en stund kommer en ytre klump og passerer Jorda veldig nærme. Pga Jordas tyngdekraft strekkes den ut til en lang arm med materie.  Den danner så en skive.  Vi tror at Månen etter hvert blir til av stoffer i denne skiven.  Simuleringen viser nøyaktig hva som hendte i kollisjonen.  Det var en utrolig stor planet som kolliderte med Jorda.  Den raste mot Jorda med en fart på 11 km per sekund.  Det ar en planet som var halvparten så stor som Jorda. Den fylte hele himmelen før smellet. Smellet var en svært energirik hendelse. Her var det nok energi til å smelte hele Jorda. Store deler av stein ble gjort om til damp.  Da planeten traff Jorda, ble materie slynget ut i rommet. Mye av materien ble liggende rundt Jorda som en skive av stein og støv. En klump av denne materien ble endelig stor nok til at den tyngdekraft kunne tiltrekke seg stoff fra skiven.  Dette ble Månen. Det er nå 50 millioner år siden Jorda begynte å danne seg.  På klokka der 12 timer viser Jordas historie, har det gått 8 minutter.  I dette stadiet så Jorda helt annerledes ut enn kloden vi kjenner. Overflaten var flytende etter kollisjonen i flere tusen år. Og Månen var 15 ganger nærmere enn den er i dag. Tenk deg hvor flott det er nå når vi ser fullmånen. Det må vært enormt da Månen var 15 ganger større på himmelen.

Kollisjonen med planeten og dannelsen av Månen var sentrale for å skape en planet som kunne romme liv. Kollisjonen kan ha tippet jordaksen. Dette gir oss årstidene.  Takket være dette forandrer klimaet seg gradvis gjennom året.  Det gir oss den årlige livssyklusen.  Livet kan ha utviklet seg uten årstidene. Men det hadde vært en veldig annerledes planet. Månen gir oss også tidevannet. Da Månen var nærmere, var tidevannet mye sterkere. Det har svekket seg mens Månen sakte har fjernet seg. Vi tar havet for gitt, men for 4,5 milliarder år siden fantes det ikke. Uten vann kan det ikke finnes liv. Hvor vannet kom fra, og hvordan det kom hit, er en av vitenskapens mest forbløffende historier.

Vannet på Jorda

Vi etterforsker Jordas fødsel. Hvordan bygde naturen en planet der mennesker kunne leve? Vi har sett at Jorda ble dannet a en enorm sky av gass og støv.  Kjerne av jern skaper et magnetisk felt som beskytter oss mot solvind.  Kloden overlevde en kollisjon med en annen planet.  For at Jorda skulle få liv, måtte den få vann.  Hvor vannet kom fra, er en av vitenskapens store gåter. Det er omtrent 1,36 milliarder km3 vann på planeten.  Det er 394 billioner svømmebasseng i olympisk størrelse.  Astronomer tror at om det var vann på Jorda i tidlig tid, var det lite. Da jorda ble dannet, var det indre solsystemet for varmt for vann.  Området mellom Sola og asteroidebeltet var nesten knusktørt. Det nærmeste vannet til Jorda var 257,5 millioner km unna. I det ytre asteroidebeltet. Her ute, langt fra Solas varme, frøs vannet til is.  Det ble en del av planeter og andre objekter som dannet seg. Men hvordan vannet kom herfra til Jorda, er et mysterium vitenskapen så vidt har begynt å løse. Et spor kom med oppskytingen av et uvanlig NASA-fartøy i 2005.  Det het Deep Impact og skulle fly 435 millioner km til kometen ”Tempel 1 ” . Her skulle det sende et landingsfartøy ned til overflaten. Det var et forsøk på å forstå de mest mystiske objektene i solsystemet.  I århundrer har folk ment at kometene brakte vann til Jorda. Da de så på Månen, gjorde kraterne det åpenbart at overflaten hadde blitt bombardert av store objekter. Likende objekter må ha truffet Jorda. Planetens geologiske aktivitet har slettet sporene etter dem.  Vitenskapsmenn mente at kometene inneholdt vann i form av is.  Deep Impact var vårt første forsøk på å undersøke en inni. Om morgenen den 4. Juli 2005  ventet NASAs forskere mens forkosten nærmet seg kometen med en fart på 37000 km/t.  Det ble en fulltreffer. Eksplosjonen ble oppfanget av teleskoper over hele verden. Analyser av stoffet bekrefter at kometer inneholder mye vann. Men kan de ha brakt det vannet til Jorda? Med radioteleskopet har astronomene undersøkt vannet i kometens hale.  De ville vite om det var samme slags vann som på Jorda. Så langt har de bare analysert tre kometer.  Resultatene er ikke lyse for kometteorien.  Vannet i de tre kometene var ikke det samme som i verdens hav. Kometteorien er ikke død, men den har mistet noe av piffen.  Isteden har forskerne en spennende ny ide. Et viktig spor fikk vi 18. Januar 2000. Den kvelden lyste et sterkt lys på himmelen over vest-Cannada. Mange vitner så meteoritter komme inn i Jordas atmosfære.  Kort etter tok lokale fotografer disse bildene av sporet etter dem.  Meteoren delte seg i flere dusin mindre stykker De landet på sjøen Tagish i Britisk Columbia. Vitenskapsmenn kom hurtig på plass og gravde løs de frosne restene. Stykkene de fant i isen, var de beste bevarte meteorittene som er funnet.  En bit ble sendt il NASAs lab ved Johnson Space Center i Houston.  Michael Zolensky undersøkte den. Meteoritten var bemerkelsesverdig uskadd, selv om den ble varmet opp da den kom inn i atmosfæren. Meteorittene er gjennomfrosset etter flere millioner år i rommet. De er meget kalde. De kommer inn i atmosfæren i høy hastighet og de blir veldig varme utenpå, men oppvarmingen varer kun noen sekunder. (Dr. Michael Zolensky, NASA) Varmen kommer ikke lenger inn enn noen få millimeter. Når meteoritter treffer bakken, kjøles de veldig fort ned. Vi hører om meteoritter som starter branner. Det er alltid feil.  De er kalde å ta på etter noen sekunder. Men når en meteoritt er skrøpelig, spørs det hvor den lander. Hadde det skjedd et annet seted, hadde den blitt tilstøv på noen dager.  Det er mulig at slike meteoritter når Jorda ofte, men at de blir ødelagt. Siden innsiden av meteoritten er frosset, kunne Zolensky analysere hva den var laget av. Her er en prøve fra meteoritten.  Det svarte er leire som den du finner ute i hagen. Inni den er det vannmolekyler. Omtrent 20% av vekten er vann.  Ut fra innfallsvinkelen kunne de følge banen tilbake i rommet.  De oppdaget at den kom fra de ytre delene av asteroidebeltet.  Hvis du observerer asteroider gjennom teleskopet, ser du at lenger fra Sola du kommer, jo mer vann er det i asteroiden.  Mange tror at asteroider fra det ytre delen av beltet førte vann til Jorda.  Hvis dette er rett, kom havet fra rommet som et regn av meteoritter.  Men ett spørsmål gjenstår. Hva fikk så mange asteroider til å forlate banen sin for å krasjlande på Jorda? Synderen later til å være solsystemets største planet.  Jupiter ligger like utenfor asteroidebeltet.  Massen dens er så stor at tyngdekraften dens påvirker alt i nærheten. I en fjern fortid dro den tusenvis av asteroider ut av sirkulær bane  og inn i elliptiske baner som krysset banen til Jorda.  Da det skjedde, var kollisjoner ikke til å unngå Jorda ble bombardert. Da asteroidene traff Jorda, ble de smadret. Vannet inni dem slapp ut. Eksplosjon etter eksplosjon skapte det havet vi ser i dag. Vitenskapen trodde at dette tok flere hundre millioner år.  Nyere bevis tyder på at det gikk utrolig fort.  Bevisene kommer fra arbeidet til geologen Stephen Mojzsis.  I laboratoriet i Boulder i Colorado tok Mojzis noen av verdens eldste steiner om malte dem opp.  Han trakk ut små krystaller som heter zirkoner. Zirkon er et vanlig mineral. Det er lite og vanskelig å ødelegge.  (Dr. Stephen Mojzsis, University of Colorado)Med et ionemikroskop analyserer Mojzsis zirkonene. Han måler sammensetningen av oksygenet inni dem. Krystallene var dannet av en spesiell type stein.  En som bare kunne ha eksistert dersom det var vann på Jorda.  Det som var overraskende, spennende og gøy, var at zirkonene viste  ikke bare at ting hadde stabilisert seg påJorda overflate,  men at det var vann der. Det var vann overalt.  Mojzsis beregnet når Jorda fikk vann ut ifra alderen til zirkonene.  Zirkonene i noen av steinene der er nesten 4.4 milliarder år gamle. Det tyder på at vannet på Jorda kom hit på mindre enn 150 millioner år.  På klokka der 12 timer er hele Jordas historie, er det bare 25 minutter etter at planeten begynte å danne seg.

Jern i havet bandt oksygenet

Jorda må ha sett veldig annerledes ut.  Havet var fullt av jern, mye av det kom opp fra grunnen. Atmosfæren var mye tykkere enn i dag.  Et hav som er rikt på jern, har sett grønt ut. En tettere atmosfære hadde gitt en rødlige farge til himmelen.  Forholdene for menneskets eksistens ser bedre ut.  Temperaturen har sunket til et tolererbart nivå.  Temperatur: 93 grader.  Og det er vann som kan gi liv. Men det er et forferdelig problem.  Gassene i atmosfæren er nitrogen, kabondioksid og metan.  Det er ikke noe oksygen.  Uten oksygen er det ikke mulig for et menneske å overleve.  I sine tidligste år opplevde Jorda en rekke voldsomme eksplosjoner. Så roet aktiviteten seg ned.  En halv milliard år etter at den begynte å dannes hadde Jorda kjølt seg ned og var dekket av hav.  Men det var ennå ikke oksygen i atmosfæren.  Uten det kunne ikke dyre eller mennesker eksistere.

En forsker som har undersøkt hvordan Jorda fikk oksygen, er geologen Martin Van Kranendonk.  Forskningen hans har ført ham til Shark Bay på vestkysten av Australia.  Det er et verdensarvsted og hjemmet til store sletter med tang, sjøkuer og tamme delfiner.  Van Kranendonk skal besøke noe som er mye eldre.  Dette er ett av to steder i verden der disse underlige skapningene som heter stromatolitter, finnes. Stromatolittene har vokst her siden forrige istid for 10 000 år siden.  (Dr. Martin Van Kranendonk, Geological Survey of Western Australia) Den gangen var havnivået litt høyere så de vokste til den høyden vi ser.  Stromatolitter er privmitive strukturer. Her fins de i to former.  Korte søyler av levende bakterier og slam.  Og flate bakteriemmatter. Den levende delen består av blågrønne bakterier som benytter fotosyntese. De tar energi fra sola og gjør karbondioksid til oksygen. Det er prosessen med å avgi oksygen som har gitt oss Jorda som den er nå.  Det har gitt oss et miljø som vi kan leve i på planeten vår. Det som får ham til å tro at stromatolitter skapte vårt oksygen er en forbløffende oppdagelse i en fjern region nord i Australia.  Dette er Pilbara, et av verdens eldste landskap.  Vil du vite hva som skjedde tidlig i Jordas historie, er dette stedet.   Det er som å reise med tidsmaskin til den tidlige Jorda. Det ga meg gåsehud å gå i dette eldgamle miljøet. Her kan vi se prosesser som skjedde for 3.5 mrd år siden. På et hemmelig sted ligger de eldste fossilene vi kjenner til. Stromatolittenes forfedre.  Det utrolige er at her finner vi de eldste tegnene til liv på Jorda.  Foran meg ser vi våre tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre.  Ingen vet hvordan livet på Jorda begynte. Men fossilene tyder på at det begynte kort tid etter at Jorda ble til.  Disse stromatolittfossilene er 15 ganger eldre enn dinosaurene.  Bakterien som lagde dem, levde her 1 mrd år etter Jordas tilblivelse. På vår tolvtimersklokke er tiden nå ti over halv tre. Dette var de første organismene som gjorde atmosfæren rik på oksygen. Det har latt menneskene og livet slik vi kjenner det, utvikle seg på Jorda.  Hvis stromatolittene eksisterte på Jorda for 3.5 mrd år siden, burde de ha økt oksygeninnholdet i lufta, men det ser ikke sånn ut.  De neste 1 mrd årene endrer ikke oksygeninnholdet seg stort.  Hvor det ble av alt oksygenet stromatolittene produserte, kan vi se i denne dalen i nasjonalparken Karijini i Australia. I disse steinene ligger nøkkelen til det manglende oksygenet.  Geologene kaller steinene jernrike bergarter. De tror at de eksisterer pga stromatolittene. Disse bergartene skyldes utrolige sammentreff i Jordas historie De ble dannet for 2.4 mrd år siden da Jorda var veldig ung. Vi tror de er produktet av mikrober i de gamle havene. Jordas tidlige hav var fulle av jern.  Da stromatolittene pøste ut oksygen, reagerte dette med jernet i vannet. Du kan se hva som skjer i dette enkle eksperimentet.  Vannet inneholder jern, og vannet har samme farge som det tidlige havet.  Pumpa gjør stromatolittenes jobb og pumper ut oksygen.  Oksygenet reagerer med jernet og danner jernoksid. Det viser seg som rust.  Det var så mye jern i havet at i over 1 mrd år tom det opp nesten alt oksygenet stromatolittene produserte. Rusten falt til bunnen av havet og ble gjort om til stein. Man beregner at over hele verden har disse steinen bundet mer enn 20 ganger så mye oksygen som det fins i atmosfæren i dag.  Og det tok utrolig lang tid å danne dem.  På klokka der Jordas historie er representert som 12 timer, kan vi se at planeten dannes i løpet av de første 8 minuttene. Etter 25 minutter har den kjølt seg ned og fått vann på overflaten. Men det tar 4,5 timer å fjerne mesteparten av jernet fra havet.  Og sette det av i disse steinene.  Da først begynner oksygeninnholdet i atmosfære å øke.  Dette skjedde for ca. 2.5 mrd år siden.  De neste 2 mrd årene stev nivåene. For 500 millioner år siden hadde det et nivå der dyr kan overleve. Kan mennesker endelig leve på planeten vår? Planeten er kjølt ned. Det fins vann å drikke og luft å puste. Hvis vi kunne reise tilbake til denne tiden, kunne vi overleve. Men Jorda har en lang tid igjen før de første menneskene kommer. 37 minutter før midnatt dukker dinosaurene opp. Ti minutter før midnatt utslettes de av en katastrofe.19 sekunder før midnatt dukker de første menneskene opp. Det har tatt over 4 mrd år. Av et enormt område med frossent støv og gass har naturkreftene skapt vår eneste trygge havn i universet. Vårt hjem, Jorda.

[ctp_print]