Hvem er ekteskapet for?

Homofile har kjempet – og langt på vei vunnet – en kamp for å inngå ekteskap på linje med heterofile.

Før var kjernefamilien basis for hele samfunnet. Verdiene fra familie var det mest grunnleggende i menneskenes liv. Her hadde man alltid tilknytning, identitet og trygghet. Man kunne alltid vite at familien stilte opp. Det var en hovedsak i livet å bli godt gift og reise sin egen familie. Alle samfunnsverdier var bygd på dette.

Nå er det ikke slik lenger.

I vårt utdannelsessamfunn gis det i dag ingen opplæring i hvordan man stifter familie. Det er intet offentlig ansvar for skolering til ekteskapet.  Det er nok at man i et øyeblikk blir forelsket og i neste flytter sammen. At man er etablert i forhold med andre allerede, har barn der og kanskje fra forhold enda tidligere, betyr ikke noe. «Man skal følge kjærligheten», blir det sagt. At andre dermed kan får ødelagt sin, betyr ikke så mye. Ekteskap som begrep, er borte. Samboerforhold har tatt over. Det er mindre forpliktende, rent juridisk, – og følelsesmessig. Da har man større mulighet til retrett dersom det skulle bli nødvendig, både med hensyn til at forholdet ikke fungerer, – og at man finner en ny flamme. Gresset er ofte grønnere på den andre siden av gjerdet.

Konsekvensene av dette ser vi best på barna. Det er de som rammes mest.  Aldri har det vært så mye omtale av omsorgssvikt og overgrep mot barn som nå. De vokser ikke opp lenger i et beskyttet hjemmemiljø. Stadige samlivsbrudd der barna føres inn i nye forhold der det allerede er barn fra før, skaper utrygghet og psykiske plager.  Paradokset er at det er foreldre som selv opplevd dette som barn og som gjentar det samme løpet ovenfor sine egne barn. Slik blir dette ført videre fra generasjon til generasjon.

Ønsker vi at dette skal fortsette? Hva kan vi gjøre for å endre dette?

Dersom kjernefamilien fortsatt skal vare den verdien samfunnet vårt skal bygge på, må opplæring i å sette bo og flytte sammen – altså etablere en familie – komme inn som fag i skolen.

Det er mange sider ved ekteskapet og å etablere familie som krever opplæring. Det kan dreie seg om følelser og seksualitet, jus, økonomi, livsverdier, yrkesvalg, oppdragelse og ansvar for barn, kommunikasjon, osv. Et slikt kurstilbud i videregående skole – eller kanskje allerede i ungdomskolen – kan bidra til å styrke familielivet og sikre barnas oppvekst. Dessuten kan det skape større trygghet mellom foreldrene dersom man godtar normer som bygger og forkaster andre som bryter ned. Dessuten er det mye billigere å trygge oppvekstsvilkårene for barna enn å reparere skader siden som de  kan dra med seg fra barndommen som må behandles i rettsvesen og psykiatriske sykehus.

Og nå hører vi at også homofile krever å gifte seg på linje med heterofile.

Ekteskapet har sine røtter i en kristen tradisjon. Det er ment som en ramme rundt et familieliv med barn. Barna har også sine rettigheter, at de for eksempel har rett til å ha både en far og en mor. I dag er det akseptert at de homofile kan leve sammen som samboere. Der får de dyrket hverandre og hverandres følelser som ektefeller. Mange heterofile lever også innenfor denne rammen. Ekteskapet har i dag nærmest blitt en unntaksordning for samliv. Etter min mening bør homofile akseptere dette og respektere at ekteskapet er en ordning fundert på en gudgitt kristen etikk blant annet til vern for barns oppvekst. Det sier seg selv at bare heterofile kan få barn. Homofile bør derfor vise ekteskapet såpass respekt at de aksepterer at de lever utenfor en slik ordning, – som samboere, og ikke som ektefeller.

Dette innlegget ble publisert i Kristendom og religion, Samfunn og politikk. Bokmerk permalenken.