Skules Blogg

I høstferien var Britt og jeg i Paris. Vi satt der på Mont Matre høyden der Sacré Coeur- kirken ligger. Jeg hadde med et videokamera og fokuserte linsen på en gjerdestreng som var flettet rundt en stolpe og tilbake på seg selv. Det var nok noen håndgrep som skulle til for å få til det der, tenkte jeg. Da jeg zoomet ut, kom bakgrunnen fram. Det var hele Paris. En fantastisk by med 8 millioner innbyggere som lever i daglig kultursjokk. Dette er sivilisasjonens vugge når det gjelder moderne vitenskap, kultur og frihetsidealer. Der ble ord som frihet likhet og brorskap skapt –  liberté, égalité, et fraternité – som førte til den franske revolusjonen i 1789 og som senere spredte seg ut over hele den senere frie vestlige verden. Den 4. oktober satt Britt og jeg og feiret vår bryllupsdag på Procope-restaruanten i Latinerkvartalet. Dette var stamkafeen til Voltaire og Roussau, og det var blant annet her på denne kafeen de satt og formet disse berømte tankene som skulle bety så mye for verdenshistoriens gang, Fra Mont Matre-høyden panorerte kameraet mitt over de mange steinbygningene, bygd i pompøs arkitektur med svarte smijernsgjerder foran vinduene. Franskmennene er monumentale, med pompøse triumfbuer og storslåtte seiersmonumenter. Mektige, gullforgylte statuer reiser seg mot himmelen og gjør krav på at fransk dominans over hele universet. Sentrale strøk i Paris ble reist av konger og keisere som ønsket å vise verden det storslagne Frankrike. Det var på deres ordre byen i sin tid reiste seg. Kongen sa, og det ble. Det guddommelige med mennesket er at de er i besittelse av språket slik at en konge, en general, en statsleder eller en diktator kunne si, og det ble. Da befalingen kom, organiserte millioner av menneskehender seg og formet Paris med et uendelig antall håndgrep som skulle til over hundrevis av år for å skape denne utrolige byen. Ingen dyr kunne gjort det samme. Ingen aper kunne gjøre det. Ingen delfiner eller andre skapninger som vi liker å kalle for høyt utviklet, kan gjøre det. Bare mennesket har denne utrolige egenskapen, – at de kan snakke! De har språket, – som gjør at de kan organisere seg og samordne handgrepene sine til å bygge og skape.

Og dette er ikke tilfeldig. For slik er også Gud. Og mennesket ble skapt i Guds bilde. I skapelsesberetningen hører vi om at Gud sa, og det ble. På Guds Ord ble verden skapt. Skapelsesberetningen forteller at Gud står bak. Med sitt Ord! De vitenskapelige nyansene i måten skapelsesberetningen skildrer det på, virker litt knappe på oss moderne mennesker som er så vitenskapelige anlagt. Med det er ikke poenget. For det som er poenget var at Gud SA, og det BLE.  Det er Gud som står bak! Og Gud så at det var godt.

Dersom du lurer på hvor Gud er i dag og hva han vil deg, kan du lese om hva Gud har sagt i Bibelen. Der er det samlet hva Han har sagt.  Og det er fortsatt skaperkraft i disse magiske ordene som er samlet i denne boka. Det som Gud sier her, kan skape monumentale byggverk i ditt liv. Du kan bli ført inn i et liv i en fabelaktig verden som er Guds Rike! Om Paris var praktfullt, er det likevel forgjengelig, all denne storslagne byggekunsten. Skaff deg derfor denne boken, bla opp i den og se hva Gud vil fortelle deg. Gjennom Guds Ord kan du få et møte med Jesus, hans sønn. Han kan skape et nytt liv i deg. Og det som da skapes, varer evig!

21.01.2004 Skule Sørmo

Søndag er det hviledag. Gud har sagt at hviledagen skal holdes hellig. Da går vi i kirken og hører Guds Ord. En gang var Olaf Rasmussen vikarprest i Hoeggen menighet der jeg går. Han er pensjonert og trår til med vikariater nå og da. Da han skulle holde preken, stod han bak i kirkerommet. «Det lukter så godt her» ropte han. «Det virker som at det har vært noen gode personer her» fortsatte han. Så fortalte han at slik var det med Den Hellige Ånd. Man kunne merke at han hadde vært der uten å se han. Rasmussen  vandret opp kirkekgulvet og fortsatte prekenen sin. Alle i kirkerommet var betatt og engasjert over det  han sa Han fortalte om Israelsfolket i utlendighet, i trellekår i Egypt. Omsider kom han helt fram til alteret. Da hadde han kommet til den brennende tornebusken i fortellingen sin, og om Guds stemme som befalte Moses å ta av seg skoene fordi han stod på hellig grunn. Han pekte på alteret som om det var den brennende tornebusken. Andaktsfult tok også Rasmussen  av seg skoene der han betraktet alteret, – utlagt som den brennende tornebusken. Forsamlingen var taus og grepet. Det var fullstendig taust i kirkerommet. Gud var til stede i menigheten.

Da ringte mobiltelefonen.

En mobiltelefon kimte i stilheten i kirken. Det ble murring i kirkerommet. Skandale, tenket jeg. At det går an! Tenk å ha på noe slikt under gudstjenesten! Katastrofe. Og telefonen kimte.

Rasmussen gikk opp til alteret og fant fram apparatet. Slo det på og svarte «Jasså, skal jeg ta å lese prekenteksten! Javel da! Klikk. Apparatet ble slått av.

Ja,j a, tenkte jeg. I min ungdom opplevde vi tungetale og profetisk tale. Slik åpenbarte Gud sin vilje da. I dag er det mobiltelefon, Internet, IRC, Web og epost! Gud treffer menneskene der de finnes. At det går an!

Rasmussen gikk til prekenstolen, leste prekenteksten og fortsatte prekenen om hvordan Gud tar kontakt med oss.

Visste du forresten at du også har en mobiltelefonkontakt med Gud, med Jesus? Vet du var nummeret er? Det er nummer ti. Du tar kontakt med Jesus med din medfødte mobiltelefon når du folder de ti fingrene dine sammen til foldede hender i bønn Da får du kontakt. Du trenger ikke vente på summetonen engang. Og du kan slå nummeret og få kontakt overalt, når som heslt. For denne mobiltelefonen har du alltid med deg. Dine ti fingre som danner de foldede hender kan du alltid ty til. Og du skal se at Jesus svarer. Du kan merke at han har vært her. Det lukter liksom så godt etter han.

La oss folde hendene og be

Takk, Herre Jesus, for at du har utstyrt oss med muligheten til alltid å få kontakt med deg!. Herre, lær oss å bruke vår medfødte mobiltelefon og be!

Amen.

16.09.1996 Skule Sørmo

Det var en gang jeg jobbet ut over kvelden på skolen. Jeg kjørte hjem i snøværet og skulle ut til lyskrysset ved Rostenhallen. Da singlet en snøball i sideruta så jeg trodde den skulle den skulle gå i tusen knas. Ruta holdt. Jeg hogg i bremsene og steg ut av bilen. Jeg bruset meg opp til å bli den rene Swartzenegger og gikk bort til en gruppe tenåringer som stod ved Rostenhallen. Nå skulle jeg ta synderen. Jeg følte meg ovenpå og tenkte at nå skulle jeg lire av meg en lekse. Til min skuffelse var det ingen i gruppa som stakk av da jeg nærmet meg. Jeg ropte så bestemt jeg bare kunne: «Hvem var det!»

– Da var det at en spjæling av en 12-åring plustelig la på sprang mot meg og sa: «Det var meg! Jeg ber så meget om unnskyldning, jeg skal andri gjøre det mer!»

Lufta gikk fullstendig ut av Swartzeneggerballongen. Jeg mistet fullstendig både munn og mæle over den uventede reaksjonen. Jeg så bare på den stakkars guttungen som stod foran meg og så på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det endte med at jeg fikk gryntet fram et «Greitt», dreide rundt på hælen og gikk tilbake til  bilen.

Men da jeg kjørte hjem den dagen, følte jeg meg varm om hjertet. Jeg må innrømme at en liten tåre lå og lurte i øyenkroken også. Det står egentlig ikke så ille til med den norske ungdommen, tenkte jeg. 12-åringens vilje til å ordne opp, rørte meg. Det endte med at jeg selv egentlig fikk ei lekse den kvelden. I tillegg tror jeg nok at gutten selv følte det godt også, når først snøballen skulle ramme det argeste bilføreren i strøket.

Det er mange ganger i livet vi egentlig blir stilt ovenfor slike situasjoner som 12-åringen. Vi har gjort noe galt og vil blir konfrontert med det. Vi kan da gjøre et av to ting, enten å innrømme det og gjøre opp for det, eller å nekte for at vi har gjort noe galt.

Bibelen forteller om Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd overbeviser om synd, står det. Videre står det i Bibelen at vi skal bekjenne vår synd når vi har gjort noe galt, noe som er imot Guds vilje. Gjør vi det, får vi høre fra Guds ord: «Greit, du er tilgitt. Synd ikke mer». Jesus forteller at det finnes tilgivelse fra all synd, bortsett fra en, – synd mot Den Hellige Ånd. Det betyr at dersom du viser forakt for din samvittighet når Gud sier fra når du gjør noe galt.  

Det er ikke i tiden å snakke om synd, at man gjør noe galt. Man skal forstå synderen ut fra sin bakgrunn, og da kan alle handlinger forklares, godtas,  og ingen har ansvar. Men nettopp i denne situasjonen trenger vi Guds Ord mer enn noen gang før. Guds Ord som forklarer oss Guds vilje, og Den Hellige Ånd overbeviser oss om synd og formaner oss til å bekjenne den. Da får vi del i alle løftene som er gitt til tilgitte syndere.

Ha en god dag!

15.04.2005 Skule Sørmo

En gang i tiden jobbet jeg sammen med en del andre med medinghetsbladet i Hoeggen menighet. Vi gjorde det litt spesielt den gangen. Vi kjøpte trykkeutstyr og trykket bladet selv.

En gang hadde vi kjøpt en stor offsetmaskin, og trykkeriet som solgte den, hadde satt maskinen på fortauet utenfor lokalene sine. Vi var tre stykker som skulle frakte den til lokalene våre. Vi hadde en folkevogn PickUp lasttebil å frakte den med. Det var en lastebilversjon av vanlig folkevogn varebil. Motoren er bak i disse bilene slik at lasteplanet var spesielt høyt. Trykkemaskinen måtte derfor løftes ganske høyt for å få den på lasteplanet. Den veide flere hundre kilo, og vi følte nok at vi nå hadde tatt vann over hode. Maskinen lot seg ikke rikke fra fortauet. Den var for tung.  Da var det at de skjedde noe underlig. En mann kom bort til oss og spurte om vi trengte hjelp. Før vi rakk å svare hadde vi tatt et tak i hvert vårt hjørne på maskinen. Den for i været og opp på lasteplanet uten at jeg selv husker at jeg anstrengte meg noe videre. Deretter sa mannen «Ha det» og forsvant.

Da vi kjørte til trykkeriet vårt med maskinen, satt jeg og undret meg over hvem dette var. Hvordan visste han at vi trengte hjelp? Vi stod jo bare der ved maskinen da han dukket opp.  Hvem ville stoppe opp og sånn uten videre hjelpe oss med å løfte en tung trykkmaskin på en lastebil? Jeg undret meg over dette i lang tid etterpå, ja helt til idag 15 år etter.

«For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror  i ditt hjerte at Gud har reist han opp fra de døde, skal du bli frelst» står det i Rom 10.9. Gjør du dette, tilhører du Jesus. Det betyr også at han tar vare på deg.. Han passer på sine, ofte på underfulle måter, som utfordrer oss i tro og tvil hele tiden. Det vi opplevde med trykkmaskinen utfordrer oss også  til  tro eller tvil. Det som alltid er et  sikkert spor etter vår Herres gjerning med oss, er undringen  vi sitter tilbake med, uansett om vi tror at Jesus griper inn i vårt liv eller ikke. Og dersom vi i tillegg tror det, kan det åpne øynene våre over hvor fri vi egentlig er når Jesus kommer inn i vårt liv.

Før jeg tok Jesus på skikkelig alvor i den tida jeg selv gikk på Videregående skole på Ringve, var jeg hele tiden redd for å miste min frihet. Jeg ønsket å være fri. Etter at jeg likevel stod fram og bekjente at jeg ønsket å tilhøre Jesus, oppdaget jeg at det var først nå jeg kunne få virkerlig frihet. Det var noe jeg før aldri fikk frihet fra, Frihet fra det som er vondt, som kunne plage meg både i tankene og i følelelslivet. Dette kunne jeg nå legge bak meg, eller jeg kunne legge det over på Jesus. Jeg kunne se framover å tenke på livet. Det livet som Jesus har gitt både til deg om meg som vi bare kan ta imot når vi bekjenner at vi vil tilhøre han. Han vokter oss da med englevakt som hyrden vokter sauene på Israelsmarkene.

På Ørland bor Johan Vik som har støttet  KVT og som vi setter stor pris på. Under krigen var han lensmannsbetjent i Melhus. Han ble tatt av tyskerne fordi han var motstandsmann. Jeg satt og pratet med han på lærerværlset en gang for noen år tilbake og hørte hva han opplevde i fangenskap hos Rinnan-banden. En gang sendte de en hund på han for at den skulle rive han opp. Den jog på han. Men plutselig stoppet hunden rett foran han. Det var som om en unsynlig hand holdt den tilbake. En opplevelse som satte seg fast i han med stor undring, også 50 år etter at det skjedde.

Jesus tar vare på sine barn dersom de bekjenner at de tilhører han.

Derfor, bruk tiden på KVT til å grip sjansen. Benytt muligheten i klasseandaktene, bruk kameratene dine, lærerne, rådgiverne eller hvem du vil i miljøet der du vanker, og bekjenn at du tilhører Jesus. Si det! Tar du dette Guds ord på alvor, vil du se at du kan tro på de løftene Jesus har gitt også.

24.09.1995 Skule Sørmo

Filmen The Passion of the Christ gav meg en grøsser jeg sent vil glemme. Jeg vet ikke om dere har sett filmen, med jeg gikk halvveis før korsfestelsen skulle begynne. Noe mer grusom film, full av vold, tortur og sadisme, har jeg aldri sett. Jeg må si meg enig med Stålsett som ikke vil anbefale filmen for de de var glad i. Men alle som ser filmen, vil få medlidenhet for Jesus der kan uskyldig blir plaget, fint og dømt. Noe annet ville være utenkelig der vi sitter på tilskuerplass i salen. Dersom du ikke hadde det, ville du være gal, sykelig sadist eller noe sånt. Men jeg er ikke så sikker på hva jeg ville ha gjort hvis jeg selv var en av mengden foran rådsplassen i Jerusalem ide dager. Ville jeg da ha følt den samme medfølelsen for Jesus, eller ville også jeg være en del av mobben som ropte ’Korsfest korsfest’ Det er så lett å la se rive med av den alminnelige mening om ting, enten det er i kinosalen eller på rådsplassen, i kirkerommet eller på bedehuslokalet, eller hvor det skulle være. Dette slo seg spesielt med undring da jeg hørte Gunnar Prestegård prise filmen. Gjorde han det for de han måtte gjøre det fordi andre konservative teologer her til lands og i USA gjorde det? Eller var det fordi Jonny Olsen om til tro og bekjente sine bombeaksjoner mot Blitzhuset etter at han hadde sett filmen? Er det slik at målet helliger midlet? Når man hører at noen blir frelst av en slik film så er det riktig at man skal gå god for den?

 Uansett hva man mener om dette, er det vanskelig å ikke la seg rive med av den alminnelige oppfatning som finnes rundt en når en skal ta et standpunkt. Og dette er skremmende.

Et annet forhold er fokusering på synd, djevelen og helvete.  Jeg besøkte nylig en ledende kristen i bedehusmiljøet på Vestlandet. Jeg ble forskrekket av at han leste en bok som fortalte om et menneske som angivelig av en kristi disippel der Jesus hadde ført han 40 ganger i Helvete for å se hvordan det var der. Dette er vranglære!. Jesus fører oss aldri i Helvete, selv om det bare er for å vise oss hvordan det er der. Filmen malte ut i det vide og brede de lidelsene Jesus hadde i påska. Barneansikt ble fordreid til djevelansikter der de plaget Judas og Jesus. En annen spekulativ side ved filmen. Jeg skulle ønske at du som kristen kunne legge bort alt dette djevel og helvetespratet etter at du blir frelst. Det er ikke noe poeng å male det ut. Du trenger ikke vite dybden av hva d er frelst fra. Poenget er at du vet hva du er frelst til. Det er det evangeliet handler om. Og det er det vi skal leve i. Ingen må skremmes til Guds rike ved å true man hva som skjer i helvete dersom man ikke vender om. Jeg synes det er for mye helvetesprat, djevelprat og syndprat i mange kristne miljø. La oss heller snakke om Jesus som Herre, himmelen og det nye livet!!!

I apostelgjerningene fortelles det om pinsen og den første menighet hvordan Guds kraft og Den Hellige Ånd kan virke på den oppfatning folk kan få. 

Ap gj. 2, 36 – 42

I dag, da det er så vanskelig å finne de riktige standpunktene, er det viktigere enn noen gang å søke til Guds Ord, til kilden til kunnskapen for vår frelse. Å finne og få del i Sannheten blir et mirakel. Det miraklet kommer direkte fra Gud slik vi hører om det her. I Guds Ord er en kraft til bekjennelse av synd, til tilgivelse og til et nytt liv.

Bønn. Herre, lær oss å se de rette perspektivene på ting. Lær oss å finne evangeliet og leve i det, framfor å leve i alt det som er vondt, som er plagsomt. Så takker jeg deg for underet i golgataverket, at jeg har fått lov til å velge deg som Herre og mester. Hvordan det har gått til, at jeg ikke var blant de som ropte korsfest, korsfest, men at jeg fikk budskapet i ettertid når vi vet at du stod opp og overvandt døden, er et under. Jeg takker for dette underet. Amen.

18.04.2006 Skule Sørmo